Scroll To Top

Land Air Sea – Mens vi venter på neste Weezer-album

Plater 27. mars 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Moromannen i Weezer er trommis Pat Wilson og er en solid sisteskanse i powerpopheltebandet. Land Air Sea ble opprinnelig gitt ut på eget selskap i fjor, men ble i januar gitt ut på nytt av storselskapet Epitaph med små forandringer i låtrekkefølgen. Til alle Weezerfans’ glede.

Det er nemlig ikke tvil om at kjernepublikummet til The Special Goodness vil være det Weezer-kjøpende publikum. Med sin vekt på fuzzy, store og skeive powerpoplåter treffer Wilson og, ex-Rocket From The Crypt-trommeslager Atom Willard, ofte blink med det de holder på med. Det er musikk som minner om Weezer, men som likevel beholder særegenhet og identitet. Det aldri er noen tvil om hvor slektsbåndene er plassert, men bandet er langt mer interessant enn Weezer-kollega Brian Bells The Space Twins, om det skulle være noen tvil om det.

Greit, vi har plassert The Special Goodness i Weezer-båsen. Ikke noe vanskelig der altså. Men holder det mål? Uten at vi skal slå fast at dette er årets album, eller noe som vil lage hypestemning i Akersgata, så ja; det holder lenge. Som dedikert Weezer-tilhenger ville det være lett å rose Land Air Sea opp i skyene, men la oss holde oss til realitetene.

Flere av disse låtene har figurert lenge på nettet (blant annet på bandets hjemmeside til fri nedlastning), til og med en god stund før førsteutgaven kom i fjor, så mange kan ha hørt musikken før. Vi snakker for eksempel om godlåter som You Know I’d Like…, Life Goes By, N.F.A., Oops, Move It Along, The Big Idea og Pardon Me som alle kunne glidd inn på et imaginært album mellom Weezers The Blue Album og Pinkerton. For det er i dette musikalske området duoen opererer.

Det er også fristende å si at bandet høres ut som en skakkere og mer saktegående versjon av Ash. Men da har vi også nevnt de virkelig minneverdige låtene. Resten har ikke nødvendigvis preg av å være albumfyllere, men har i langt større grad et uspennende preg. Men at de to kan skrive gode låter, bør det ikke være tvil om. Låter man kan slappe av i vårsola til, med en kald en ved siden av.

Det som er oppløftende, og kanskje overraskende for mange, er at Wilson virkelig er en habil gitarist og vokalist. Mannen har sitt eget gitarsound, med de gode knaskeriffene som gir låtene det riktige soundet. Han spiller også bass på en varm og smått interessant måte. Men ikke minst har han en spesiell stemme som kanskje ikke vil imponere mange stemmepedagoger, men som har integritet og til og med glimt av følelseslag som kan minne om Weezer-sjef Rivers Cuomos sangtalent.

Land Air Sea bør absolutt være verdt et kjøp for elskere av skeiv og treig powerpop som likte Pinkerton, mens det er et pliktkjøp for de mange Weezer-fans som går og venter på det nye albumet som kanskje kan ventes mot jul en gang. I mellomtiden får man kose seg med DeLuxe versjonen av The Blue Album og den nye DVDen som snart er å finne i butikkene.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer