Scroll To Top

En etikett å stole på

Diskografi 1. april 2004

Det er ikke ofte man støter på selskaper med så sterke kataloger at man kan anbefale enhver utgivelse på etiketten. Men det lille foretaket til Rune Kristoffersen er et slikt selskap. Med plass til det meste under sin mangefargede paraply, er det en glede å ta turen gjennom universet til Rune Grammofon.

Supersilent, 1-3 (1997)

Den definitive førsteutgivelse. Et trippelalbum bestående av støy, improvisasjon og jazzklang som banket Supersilent inn som selskapets flaggskip. Et massivt verk som spenner vidt over ofte arktiske lydlandskaper og finner frem til essensen i det å spille musikk uten kart. De tre diskene kan være vanskelige å bite over for en førstegangslytter, men de fire talentene som utgjør bandet er verdt hvert sekund av lyd. Dette er en intens, men strålende inngangsport til en verden preget av utfordringer, spilleglede og fri musikk.

Arne Nordheim, Electric (1998)

Det går nesten ett minutt før man møter de første detaljene på dette albumet. Nordheim nesten hvisker førstesporet Solitaire til lytteren. Denne utgivelsen er en relansering av dette albumet som egentlig ble utgitt i 1974, og er nok en av de viktigste milepælene i selskapets tidlige historie. Komposisjon og improvisasjon ser ut til å gå i ett på de fem sporene som utgjør platen. Selv 30 år etter er Electric en perle av en plate. En tidløs skjønnhet. En klar ledestjerne for vår nåværende scene med avantgarde og improvisasjon.

Chocolate Overdose, Whatever (1998)

Sjokk! Ei rockeplate! Ikke bare det, men en virkelig god rockeplate som sammen med sin etterfølger makter å gjøre noe av det samme Bear Quartet gjør i Sverige. Nemlig å skape popmusikk med like god teft for pop som den har skarpe kanter. Ikke like stor fulltreffer som oppfølgeren, men like fullt en av de bedre norske rockskivene på denne tiden.

Tove Nilsen, Flash Caravan (1998)

Mange tror nok Rune Grammofon kun utgir sær musikk, men dette er ikke tilfellet. Etiketten er en tumleplass for god musikk uavhengig av form og innhold. Derfor er det like naturlig med frekvenskoret til Jazzkammer som den dempede stemmen til Tove Nilsen. Midt mellom jazzens stemmetradisjoner og ambient rock finner Nilsen sitt uttrykk, og leverer en skive som både er ærlig og rotekte elektronisk.

Biosphere/Deathprod, Nordheim Transformed (1998)

Denne anmelders første møte med etiketten. Et fornøyelig og dempet album fra to av landets virkelige lydmestere. Som en hyllest til den geniale Arne Nordheim gjorde de sine egne versjoner av mannens materiale. Resultatet ble en viktig bro mellom en evig mester og den nye tiden. For undertegnede ble dette albumet det første møtet med et lydlandskap uten de samme reglene som preget det man hadde hørt og sett før. Disse minnene alene kunne bygge opp under den gitte karakteren, men det er ikke å nekte at dette er et strålende album uansett hvordan man vender på det.

Supersilent, 4 (1998)

Når denne kvartetten først har kommet under huden, er møtene spennende og etterlengtede. Dette maktet de å bevise på oppfølgeren til en av tidenes beste debuter, uavhengig av sjanger. 4 smyger seg forsiktig inn under huden til lytteren på sporet 4.1, før platen etter hvert river og slår i øreganger og hjerterøtter. På dette albumet maktet Supersilent å komprimere det massive debutverket til en enkelt disk.

Furuholmen/Bjerkestrand/Wadling, Hermetic (1999)

Man forventer kanskje seg pop når et navn som Magne Furuholmen dukker opp, men det er ikke mye a-ha i dette prosjektet. I stedet strømmer det over av skramlende rytmer som skylder mer til Tom Waits enn MTV. Med spor som tyner essensen ut av standarden When The Saints Come Marching In, og hjelp fra navn som Helge Sten, Kim Hiorthøy, Kjetil Bjerkestrand og Freddie Wadling fra Fläskkvartetten, er det ikke rart at resultatet kan betraktes som spennende. Ble laget som et lydspor til filmen 1732 Høtten.

Chocolate Overdose, Dingledoodies (1999)

Den andre plata til Chocolate Overdose på etiketten og kanskje også en av de beste bandet gjorde. De jobber videre med sin poprock, og klarer fremdeles å høres ut som seg selv. Låtene er bedre enn på forgjengeren og de elektriske dragene låter hakket vassere enn før. Dette er rett og slett en av de bedre norske rockplatene overhodet.

SPUNK, Det Eneste Jeg Vet Er At Det Ikke Er En Støvsuger (1999)

Den første utgivelsen til SPUNK er med på å fastsette denne kvartetten som en av de fremste improvisasjonsgruppene i landet. Som med de andre prosjektene denne gjengen er involvert i, er dette lyd fra grenseland og gråsone. Likevel er det ikke en følelse av mørke og usikkerhet som råder, men snarere lek og søkende fingre. Et album som nok var med å sette fokus på den yngre garde av improvisatører i norsk musikk.

Alog, Red Shift Swing (1999)

Det første albumet fra denne duoen maktet å forene det digitale og det akustiske på en tilnærmet perfekt måte. Tredjesporet The Travel Light er et godt eksempel på nettopp dette, og makter samtidig å skape et driv med potensial til å passe i de fleste platesamlinger uten å måtte inngå kompromisser. En smakebit for de av våre lyttere som ikke vil hoppe ut i det dype støyvannet umiddelbart.

Rune Grammofon, Love Comes Shining Over The Mountains (1999)

Selskapets første samleplate, etter å ha eksistert i ett år, er en sterk og stilren utgivelse som ikke hviler på laurbærene de allerede har maktet å opparbeide seg, men i stedet ser fremover på det som skulle komme.Her får man spor fra blant andre Supersilent, Alog og Arne Nordheim, blandet inn med arbeid fra nye fjes som düplo, Plirk og Information. En grei inngangsport til denne etiketten, men må nok sies overgått av Money Will Ruin Everything fra 2003.

Fartein Valen, The Eternal (2000)

Den første klassiske utgivelsen i diskografien til dette selskapet er et blikk inn i musikken til den myteomspunnede komponisten Fartein Valen fra Valevåg. Hans komposisjoner skifter lynraskt fra å være pustende og virvlende, til drivende og dype som grønnsorte skogstjern. Sporene på albumet tar for seg flere av hans perioder, og spenner fra små pianostykker som Nachtstück til mer symfoniske verk som åpningskuttet Churchyard By The Sea.

Jazzkammer, Timex (2000)

John Hegre og Lasse Marhaug har med Jazzkammer vært en av mentorene i norsk improvisasjon og avantgarde, og med dette albumet makter de å ytterligere befeste sin posisjon. Dette er skummelt, forløsende og elektrisk på en og samme tid. Kanskje man trenger litt trening på grunt vann før man svømmer ut til denne duoens åpne farvann, men er man først svømmedyktig vil man aldri inn igjen. Strålende.

Nils Økland, Straum (2000)

Det er i gråsonene man finner den virkelig interessante musikken. I territoriet som binder sammen nordisk folkemusikk med rock og jazz, finner man Nils Økland. Med Staum har han maktet å spore frem et knippe låter som fremkaller like mye dype granskoger som rastløst neonlys i byen. I samme terreng som svenske David Sandström finner Økland frem til det norske folks dualiteter; by og land, hand i hand.

Phonophani, Genetic Engineering (2001)

”A strange and beautiful beast”. Wire, UK. Selskapets utgivelser har som regel fått strålende anmeldelser i inn- og utland. Dette albumet fant ikke vår anmelder før en stund etter at omtalen var publisert i Panorama. MDet krever modenhet for å sette skikkelig pris på fusjonen av dempet dub og knitrende elektronika fra den ene halvdelen av Alog; Espen Sommer Eide.

Tore Elgarøy, The Sound Of The Sun (2001)

Musikk som dette vokser gjerne ettersom den får bedre tak i hjerterøttene til lytteren. Den nakne lyden av gitar er ikke bundet ned i tradisjoner og teknikk. Dette er et album som forlater de tradisjoner som har ledet rockens fremste instrument til klisjeenes verden, men som likevel beholder den frihet og den trang til opprør som rocken fødte.

Supersilent, 5 (2001)

Merkelig nok er bandets hittil roligste plate spilt inn på scener over hele Europa; et rom de har for vane å åpne opp brølet sitt i. Selv om de buldrer litt innimellom, er dette albumet deres hvileskjær etter de til dels kraftige maskinene satt i gang på de fire første diskene. Det betyr ikke at albumet er kjedelig og statisk. Selv med støyknappen satt til minimum, er denne kvartetten et mektig møte for enhver lytter. Spilt inn fra scenekanten i Oslo, London og Bologna, er dette åpne møter med et band som ikke har noen grense å spille imot; kun seg selv.

Archetti/Wiget, Low Tide Digitals (2001)

Det første utenlandske bidraget til den etterhvert ganske så formidable stallen til plateselskapet Rune Grammofon er duoen Luigi Archetti og Bo Wigen. De baserer sitt eksperimentelle lydbilde på gitar, cello og elektronikk, og skaper et nesten nattesort og sakralt maleri. Noe for de av våre lesere med sans for ambient rock som blant annet Labradford.

Alog, Duck-Rabbit (2001)

Elektroakustiske linjer vris og vendes ut av høytalerne i det Duck-Rabbit ruller i gang. Som på forgjengeren finner duoen Eide/Haugan frem til en rekke strålende detaljer og snurrer dette frem som poplåter fra vår neonbelyste virkelighet. Men man blir ikke like målbundet som ved en rekke tidligere anledninger. I stedet sniker Alog seg inn bakveien med sin lett slentrende musikk; kanskje det bandet i grammofonstallen som ligger nærmest postrock som Tortoise og Mogwai.

Arve Henriksen, Sakuteiki (2001)

Stillhet som mesterstykke. Dette albumet definerer zen i norsk musikk. Det er kanskje utgitt dempede og melankolske plater her til lands før, men med Sakuteiki er roen over oss for fullt. Arve Henriksen har ved hjelp av sitt horn og Helge Sten maktet å skape en audiohage i zenstil der fred og ro blir en finslepen detalj i et perfekt produsert landskap av sløy lyd.

SPUNK, Filtered Through Friends (2001)

Dette albumet med remikser er nesten en hvem-hva-hvor av den moderne norske avantgarde. Med bidrag fra blant andre Martin Horntveth, Kim Hiorthøy og Lasse Marhaug, er det ikke vanskelig å forstå SPUNKs posisjon i dette miljøet. Flere av bidragene makter å forene kvartettens uttrykk fra deres debut, uten at det går på bekostning av utøvernes egne visjoner. Dermed blir Filtered Through Friends kanskje mer en imponerende portal over norsk improvisasjon og elektronika enn remikser av SPUNKs materiale. Uansett; strålende.

Monolight, Free Music (2002)

Etter å ha vært stallsjef og gründer for et av de mest kvalitetssikre plateselskapene vi har siden oppstarten i 1997, slipper Rune Kristoffersen seg endelig løs under navnet Monolight. Han har før vært aktiv i popbandet Fra Lippo Lippi, men denne gangen satser han i det rent elektroniske landskapet. Platen baserer seg på skakke rytmelinjer, men preges også av en del avveier inn i frie former.

Information, Biomekano (2002)

De tidligere debutene til Information har både vært innom arktisk ambient og mer temperert glitch. Disse to motpolene har de klart å forene på dette albumet, som makter å vise de varme linjene i det kalde maskineriet som danner utgangspunkt for musikken deres. Mange har nok ment å høre referanser til Biosphere, men Information er betraktelig mer dynamiske. Et spor som Tropical Investigation viser dette til det ypperste.

Björkenheim/Flaten/Nilssen-Love, Scorch Trio (2002)

Hadde Jimi Hendrix vært i live i dag, hadde han kanskje nikket anerkjennende til de lydbildene denne trioen drar i gang på Scorch Trio. Med rallende gitarer, hektiske jazztrommer og spennende bass er platen et fantastisk stykke frirock. Dette albumet slutter ikke å vokse, og vil nok raskt kunne bli stående som et av selskapets beste titler; hvis ikke en av de beste norske platene noensinne.

SPUNK, Den Øverste Toppen På En Blåmalt Flaggstang (2002)

Tre år etter debuten var SPUNK tilbake med denne oppfølgeren, og det viste seg raskt at de ikke hadde mistet taket på å lage glitrende musikk i gråsonen mellom samtidsmusikk, jazz og elektronika. Det høres ut som om de hadde fått bedre tak i detaljer og frilynt komposisjon, og platen står kanskje frem som en av de bedre improvisasjonsplatene her til lands. Deres veksling mellom naken sårhet og illsinte primalskrik bidrar til å gi platen et rikt detaljpreg som føles befriende.

Food, Veggie (2002)

Hvis Supersilent er med på å definere frirock i møte med avantgarde, kan Food sies å gjøre det samme med den nordiske jazzen. I dette veikrysset møtes arktiske blåsere med trippende elektronika, og resulterer i en deilig kollisjon av lune farger og harmonisk lyd. Arve Henriksen stråler med sin trompet, mens Iain Bellamy ikke ligger langt unna med saksofonlinjene sine. Ikke så utfordrende som diskene til Supersilent, men med noe av den samme lagdynamikken. Et strålende album for de sene sommerkveldene.

Maja Ratkje, Voice (2002)

Albumet som for undertegnede står frem som en av selskapets virkelig viktige utgivelser. Med medlemskap i frittenkende konstellasjoner som Fe-Mail og SPUNK, tok Maja Ratkje virkelig av med dette albumet som spenner fra renstemt harmoni til støyvegger av en annen verden. Voice makter å gi det spontane uttrykk en komponert form, og bør nok være like interessant for tilhengere av band som Mr. Bungle som for rene støydisipler.

Supersilent, 6 (2003)

Utgivelsen makter å forene granatstøyen fra de første diskene, med dempede linjer fra det mer tilbakelent bandet vi møtte på 5. Et glitrende sted å starte en reise inn i denne spontane kvartettens univers. De finpusser sitt allerede unike uttrykk ytterligere, og mikser renskåren arktisk jazz med knitrende og larmende frirock. Fikk Alarmprisen for beste jazzplate i 2003.

Arne Nordheim, Dodeka (2003)

Det begynner letende i førstesporet Searching, men det varer ikke lenge før Nordheims sterke visjoner samler trådene på denne utgivelsen. Ideen bak Dodeka er kolleksjonen av elleve lengsler han ikke har klart å glemme, men som i stedet har fulgt ham i hans arbeid i gråsonen mellom analoge og digitale arbeidsmetoder.

Jono El Grande, Fevergreen (2003)

Som medlem av Den Nye Vinen og venn av Ari Behn, seilet Jono El Grande frekt inn i rampelyset. Mye opphausing og masse rot skapte nok fordommer mot dette albumet. Albumet er et oppkomme av morsomme tema og strålende jazz som skaper sitt eget eventyrunivers.

Rune Grammofon, Money Will Ruin Everything (2003)

Den definitive samleplaten. Et album så stilrent, så forløsende og så spennende at det nesten er for mye. Med en rekke nøkkelspor fra selskapets katalog, er dette dobbeltalbumet en fin introduksjon for nye lyttere. Samtidig spar det opp en del eksklusive låter fra blant andre Jaga Jazzist, Fe-Mail og Supersilent, og introduserer en del nye fjes. Et must i den nysgjerriges platehylle.

Skyphone, Fabula (2004)

Knitrende danske debutanter som vrir seg inn i etikettens historie og legger seg godt til rette i noenlunde samme farvann som Alog og Phonophani. Deres miks av analoge tema og elektroniske effekter skaper et fint lydbilde, som igjen skaper et behagelig klangunivers og gir lytteren store forventninger til ferden videre.

Susanna & The Magical Orchestra, List Of Lights And Buoys (2004)

En utgivelse som trekker litt i Rune Grammofons katalogsammensetning. Med et lydbilde som skylder like mye til elektronikk og nærmest lydløs ambient som den gjør til gospel og viseklang, er albumet stille forførende. Låter som Believer og Sweet Devil viser en duo med god smak og store visjoner; et inntrykk som befestes i deres utrolige versjon av Dolly Partons standard Jolene.

Deathprod, 4CD Box (2004)

Den definitive samleboksen over Helge Stens arbeid under pseudonymet Deathprod. Pakket uklanderlig inn i svart, fanger den opp tidligere uutgitt materiale, sjeldne utgivelser og hans nyeste utgivelse. Deathprod er trolig en av Europas beste klangkomponister, og dette beviser han til det ypperste på denne boksen. Sjelden har så lite sagt så mye. Denne musikken er stille, og overflaten er nesten helt ren for krusninger. I stedet velger han å la dypet i hver lyd fange lytteren. Det er et hypnotiserende besøk i en verden man altfor sjelden besøker.

For de av våre lesere som vil sjekke ut disse titlene, er de fremdeles lette å få tak i på plateselskapets nettbutikk www.runegrammofon.com, eller ved å gå til en velutstyrt platebutikk.

Om skribenten

kommentarer