Scroll To Top

Niende – En rotekte symfoni med landeveisfølelse

Plater 4. april 2004
Karakter

Da Hellbillies ga ut sin debut for tolv år siden var det musikalske landskapet helt annerledes enn hva som er tilfellet i dag. Bransjen var ganske underdanig i forhold til de internasjonale miljøene og uttrykket ”godt til å være norsk” var fremdeles regelen, ikke unntaket. Vi visste hva som befant seg på den andre siden av grensen, men det viste seg kun sjelden i den norske musikkskogen.

Ett av unntakene var Hellbillies fra Ål. Med et uttrykk som skylder like mye til amerikansk country som til de norske bygdene imponerte de mange. De har siden den gang fortsatt på den samme kursen, uten å bli verken bakoverstreversk eller ensformige.

Hellbillies leverer ikke bare tekster på norsk, men sågar på skikkelig dialekt. Gruppen har aldri vært særlig ivrige etter å flørte med det store bransjetrollet nede i Tigerstaden, men foretrekker heller mannen i gata og livet på landeveien. Det spiller egentlig ingen rolle da bandet siden oppstarten har vært stødige leverandører av jordrock av godt merke. Etter å ha tolket stormestre som John Prine og Buck Owens i sine tidlige år, har de formet seg til å bli et band i klasse med et streit Grateful Dead eller et vennlig The Band.

For det er smaken av ”fålket” som rir gjennom fortellingene til Arne Moslåtten. På samme måte som Bruce Springsteen klarer å formidle historier om skjebner av alle merker, har Moslåtten en perlepenn av de sjeldne. Den ene innertieren etter den andre renner ut av høyttalerne. Det åpner smilende med Råka Tå Ei Pil; ”Eg vakna i ei himmelseng i Sem / Te kyss og klapp og klem / Men pokkern veit med kem”. Han er kanskje mørkere i målet enn han har vært på lenge, men selv i låter om avfolkinga av bygdene her til lands eller ensomheten etter en skilsmisse er han varm i ordvalget. Det er både godt og ondt i hver dag og hver natt – ingen slipper unna.

Men det er bare ett av grepene som gjør dette bandet til et av de bedre her hjemme. For i Aslag Haugen har de en strålende låtskriver av internasjonalt merke. Det kommer sikkert ikke som noen overraskelse på bandets lojale skare av tilhengere. I kraftfull og livssterk drakt har musikken blitt grepet ut av den amerikanske rootsmusikken og kjørt gjennom et filter av erfaringer fra den norske bygdehistorien til bandet. Det gjør Hellbillies til langt mer enn blasse kopier av dagens countryrockere. Denne gangen støttes dessuten melodiene opp av et ganske tangentfritt band, noe som sannsynligvis rocker opp det endelige uttrykket en del.

De instrumentene som Hellbillies består av er blitt en av de mest velsmurte maskinene i norgesrocken. Etter å ha spilt sammen i en årrekke er det nok ikke mange smutthull som kan ødelegge deres lydbilde lenger. I Lars Håvard Haugen har bandet en av landets udiskutabelt beste gitarister, mens resten av bandet er ikke henger langt etter. For det er ikke i enkeltprestasjonene vi finner den virkelige rosinen i pølsa når det gjelder å definere hva som gjør gruppen til en heseblesende og solid suksess.

Følelsen av gard og grend ser ut til å gå som en rød tråd gjennom det meste denne gjengen foretar seg. De er manifestasjoner av den kulturen som alltid har vært en del av det norske folkeferdet. Men samtidig som de ser seg bakover, makter de også å gripe tak i samtidige detaljer både i tekst og tone. Noe som er bidragsytende til at lytteren kjenner seg igjen i musikken.

Hellbillies er blitt ekte trubadurer av folket. Gi karene en sjanse og finn ut ting om livet som du kanskje ikke visste.

Om skribenten

kommentarer