Scroll To Top

Grown Backwards – Vokser ut av lytterens favntak

Plater 5. april 2004
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Det er ikke få assosiasjoner som kommer til overflaten når navnet David Byrne dras frem i lyset. Talking Heads var en av de viktigste gruppene i den særere delen av rocken på åttitalet, og var blant de som gjorde punk og new wave i New York i skiftet mellom sytti- og åttitall til noe mer enn en sjangerhappening. Sammen med band som Blondie, Television, New York Dolls og The Ramones var gruppen et sterkt alternativ til en stadig mer klisjefylt musikkindustri.

Siden den gang har Byrne fortsatt å gi ut musikk under eget navn med sprikende hell, men alltid med et interessert og nysgjerrig grep. Når han nå står frem med et nytt album under eget navn er det med en del spenning i kroppen skiva legges i spilleren – og lar det stå til. Det som kommer ut er ofte veldig fint, men mangler muligens den knivseggen som preget hans tidligere materiale.

Egentlig burde bare stemmen til Byrne alene være nok til at smilet klistres fast i fjeset. Det er noe særegent med denne stemmen; positiv i form, men med en tvetydighet og dybde som kan anes når øret legges nært nok opp mot musikken. Den er både salvende og knurrende på samme tid. Det bidrar til å gjøre Byrnes plater til interessante i en tett underskog av utgivelser som alle skriker etter den samme oppmerksomheten.

Denne gangen når han likevel ikke helt opp i det øverste tretaket i denne jungelen. Til det blir en del av låtene på Grown Backwards hakket for anonyme. Som plate ligger dette heller ikke helt fremst i den langspunne diskografien til mannen. Det hjelper ikke en gang å ha med Rufus Wainwright på Au Fond Du Temple Saint eller å prøve seg på et innslag fra Verdi-operaen La Traviata. Videre er hans versjon av Lambchops The Man Who Loved Beer ingen stygg tolkning, men Byrne tilfører likevel ikke originalen noen ting. Det heller til å være en litt satt plate som ikke lenger har grepet om desperasjonen i livet.

Albumet er likevel ikke uten sjarm eller intimitet. Bidrag som Dialog Box og Pirates stråler over av kvaliteter som er av ypperste klasse. Og når Byrne virkelig klarer å knytte sammen de grep og detaljer han har i verktøykassa si, er det ikke langt unna mesterbrev og stående applaus.

Om skribenten

kommentarer