Scroll To Top

Tomcattin’ – Essensiell southern hardrock

Plater 15. april 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Året er 1980 og vokalist, låtskriver og gitarist Rick Medlocke og kompisene Jakson Spires (trommer/vokal), Greg T. Walker (bass) og Charlie Hargrett (gitar) har året før, etter over ti år sammen som Blackfoot, endelig fått sitt gjennombrudd med sitt tredje album Strikes. Som det første «indianske» rockbandet (med kun Hargrett som etnisk hvit), ble kombinasjonen av syttitallshardrock, iblandet blues og bluegrass som i blant annet Train, Train (skrevet av Medlockes bestefar Shorty), en større hit enn noen hadde forestilt seg. Minst av alt bandet selv.

Som kompiser av nabobandene Lynyrd Skynyrd, The Allman Brothers Band og Molly Hatchet, hadde Blackfoot jobbet steinhardt i mange år, men uten å riktig komme noen vei. Men Strikes traff en nerve i tiden og kvartettens intense livejobbing, der de som supportband blåste band som Kiss, Journey og Ted Nugent av scenen, var helt klart noe som hjalp dem langt på vei.

I disse dager var det ikke uvanlig å komme med et album hvert år, så Medlocke og venner gikk tidlig i studio for å spille inn oppfølgeren til Strikes. Resultatet ble Tomcattin’, en ren energibombe av et hardrockalbum – som den dag i dag høres like fordømt friskt ut.

Standarden åpningslåta Warped setter er skyhøy, men følges av den like glimrende On The Run, og videre gjennom sju like gode låter. Helt til den sjokkerende groovy avslutningslåta Fox Chase, med bestefar Shorty Medlocke i spissen, leverer Blackfoot så til de grader sakene. Gruppen rocker på disse ti sporene råere og mer genuint enn det meste vi hører av rock’n’roll i dag. Litt av en floskel, men ikke mindre sant for det.

Rytmeseksjonen bestående av Walker og Spires var og er noe av det mest solide og intrikat svingende i rockhistorien. «Thunderfoot» Spires er overalt på en gang, og disker opp med deilige stopp og trommemønster, men aldri uten å miste fokuset på låta og den essensielle fremdriften en ekte hardrock låt må ha. Og der de to andre vever et knalltøft rytmisk bakteppe, står ikke Medlocke og sologitarist Hargrett noe tilbake i gitarføringen. Medlocke (som forøvrig var medlem i Lynyrd Skynyrd helt i begynnelsen og som i per dag igjen er fast medlem og låtskriver) legger ned noen av de råeste riffene sjangeren har hørt. Gitarlyden hans er mer hjemmegrodd og hardtsparkende enn himkok og slagsmål på lokalet. På toppen av kransekaka får vi i tillegg Hargretts bluesy sologitarbruk, som den dag i dag bør få en hvilken som helst gitarheltwannabe til å pisse i buksa og håpe på bedre tider. Og da snakker vi ikke om Eddie Van Halen-type blendende teknikk, men om fantastisk musikalitet og flyt.

Det er for øvrig vanvittig å tenke på at Medlocke kun hadde én lunge, når man hører mannen energisk synge «I’m an easy going man with a simple little plan / You know I ain’t nobodys tool / Just because I don’t talk to much, don’t think I’m too cool» i Warped. For til tross for dette opplagte handikappet, fremstår han som en særdeles kraftfull vokalist med en autoritet og en maskulin overbevisning som er beundringsverdig. Vel verdt å lytte ekstra til om man har en rockvokalist i magen.

Tomcattin’ står tilbake som essensen av ekte bluesy hardrock inngravert i riller og laserspor, selv om den aldri solgte like mye som Strikes. Albumet bør sammen med sistnevnte og 1981-utgivelsen Marauder plukkes opp av enhver som noen gang har fått fot av råe gitarriff og låter det virkelig rocker av. Blackfoot hadde et lydbilde som innbyr til øl, grilling og bilkjøring (dog ikke samtidig), og det kan umulig være en dårlig ting. Albumet lider av visse lydmessige begrensninger sammenlignet med dagens utgivelser, men det som ligger i bunn av denne klassikeren er bare ikke mulig å overse. Det er lov å håpe at det blir remastret en gang i fremtiden.

Blackfoot er et av tidenes mest forbigåtte rockband, og det er på høy tid at gruppen får den oppmerksomhet det fortjener. Undertegnede garanterer en utmerket musikalsk opplevelse.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer