Scroll To Top

En sjarmerende intro

Konserter 17. april 2004
Karakter

(Blå, Random System – Oslo, fredag 16.04.2004)

Festivalen har uttalt at de forsøker å fungere som en brekkstang for publikum; en brekkstang mot de ulike miljøene man har innen eksperimentell musikk. Dette får de til på en finfin måte ved å sy sammen de ulike kveldene på en slik måte at utøverne supplerer hverandre; man trår ikke på tærne til de rundt seg. Dermed får man plass til spillkonsollrocken til Next Life, den drømmende elektroakustikken til David Grubbs og Alog før man avslutter med det dansende settet til Andreas Tilliander.

Blå er pyntet frem i sin vakreste skrud på veldig lenge i det man trer inn i lokalet. Det er satt opp to scener i lokalet med hovedscenen skapt frem som en eng i en fantasiskog. Trestammer, stubber og rødt lys gir hele rommet en deilig og sløy stemning. Det er fra starten en del mennesker til stede, noe som øker på utover kvelden. Et godt tegn til at den musikalske nysgjerrigheten i tigerstaden er ved godt mot.

Next Life
Det hele settes i gang av duoen Next Life som med et uttrykk meislet frem av kjærlighet til så vel digitale rockere som Trans Am og spillkomponisten Paul Norman. De stiger opp på den lille sidescenen og lerretet bak duoen laster grafikken som står i god stil med bandets uttrykk.

Bandet selv er tydelig tent og strømmer over av spilleglede. Særlig gitarist Hai Nguyen Dinh spretter, hopper og ruller rundt på scenegulvet mens han larmer ut gitarveggene sine. Men Tormod Christensen klarer å holde tritt med sin synthjobbing og maskinelle takter. Deres uttrykk virker å være en fusjon av basic punk og den spillmusikken som holder brettene i gang. De fleste sporene er korte og holder en rød tråd. Entusiasmen de utviser gjennom hele settet – blandet med Dinhs høflige ”takk” etter hver låt – gjør opp for deres mangel på variasjon gjennom konserten.

Alt i alt er det en morsom introduksjon til et band man helt sikkert vil kunne være interessert i å høre mer fra, særlig etter at de får jobbet mer med låtskrivingen sin. For med det humøret de utviser fra scenekanten og sine visjoner med musikk og bilde er de allerede på gode vei til å bli definert som interessante debutanter.

Alog/David Grubbs
Ventepausen mellom kveldens to første sett er noe uventet lang, men det spiller da heller ingen særlig stor rolle når den nyfunne trekanten Alog/Grubbs inntar scenen. David Grubbs er et ikon på den moderne improvscenen med en rekke utgivelser bak seg innen en rekke sjangre, mens Alog har definert seg som en duo av dimensjoner med to kvalitetsskiver utgitt av Rune Grammofon. De har aldri spilt sammen før denne kvelden,. Og det er med store forventninger man gleder seg til kveldens andre sett. Dessverre viser det seg å bli en noe blandet affære.

Alog – som utgjøres av Dag Are Haugan og Espen Sommer Eide – står for lydlandskapene som David Grubbs detaljerer ut med tangenter, gitar og stemme. Det begynner i det stille med Grubbs på piano og Alog bak sine laptops. Sakte knitrer de seg i gang før Grubbs legger skjøre tangentdetaljer over denne lydgrunnen. Snart tar pianoet over og de digitale detaljene forsvinner bak temaene amerikaneren spinner frem. Alog dukker frem fra bakgrunnen igjen med større vreng på effektene sine og det drømmende sporet ender opp i et skjevt smil fra Grubbs.

De neste låtene sporer inn på amerikanerens historikk som singer/songwriter og i disse sporene virker Alog hakket for respektfulle. Deres detaljer klarer ikke skjære gjennom til overflaten av musikken og ender opp som smågrep som nesten ikke kan høres av publikum. Dette endrer seg utover i settet – noen spor fokuserer mer på det spontane samarbeid som finner sted foran øynene på salen. I denne delen av settet kommer de elektroakustiske erfaringene til Alog til sin rett og samarbeidet mellom de tre får den utløsning man har ventet på.

Det ble kanskje ikke helt den forløsning man hadde håpet, men konserten sto likevel til god karakter både i stil og sjarm og er forhåpentligvis inngangsporten til flere samarbeid mellom de tre. Kanskje vi får høre mer ved et eventuelt andre veikryss?

Andreas Tilliander
Denne unge svensken geniforklares av de fleste som har hørt ham og han kommer til å vise dette denne kvelden på Blå. Med effektpedaler og diverse lydbokser med seg klarer han å skape et dansende supersett av reggae, dub og elektronika.

Han er kjent under en rekke pseudonymer og fra utgivelser på en rekke etiketter verden over, men kveldens settliste skal det tydelig danses til. Dette virker publikum å forstå litt for seint, da det kun er tiltak til sporadisk dansing i salen. Likevel sitter smilene løst i salmørket og Tilliander skapere tydelig en del nye tilhengere denne kvelden med en løssluppen holdning til sin musikk og med et godt humør når han tar sine pauser.

Han skaper lite denne kvelden; musikken er minimalistisk og fokuseres på brønndyp bass og helfete beats. På denne synligvis enkle overflaten dresser han frem en rekke detaljer som syr sluttresultatet til en lekker helhet som smaker like godt for både dansefoten og intellektet. Et hett nytt bekjentskap vi definitivt kommer tilbake til ved en senere anledning.

Dermed er den første kvelden i Random System Festival over og man sluntrer ut i nattemørket. Men ikke for særlig lenge; lørdagen inneholder nemlig eventyrfortellinger, folkeorgler og dansende elektronika.

Om skribenten

kommentarer