Scroll To Top

Metropolbybildet kledd opp i støy og video

Konserter 17. april 2004
Karakter

(Parkteateret, Random System, Oslo – fredag 16.04.2004)

Random System er den siste i rekken av unge festivaler her hjemme som er startet opp av unge sjeler uten særlig respekt for ordensregler og tradisjoner i musikkbransjen. Man klarer å lure frem en arrangementsglede som smitter over på publikum og utøvere nesten umiddelbart. Random System åpnet årets festival på Parkteateret med video/lyd, satt i form av Jazzkammer og HC Gilje.

Stolt festivalsjef
Festivalsjef Alexander Rishaug virker positivt overrasket over det sterke publikumsoppmøtet i åpningstalen sin mens han tusler frem og tilbake med et lurt flir foran scenen. Tydelig stolt annonserer han kveldens utøvere, Jazzkammer og videokunstner HC Gilje, som under kveldens to sett befinner seg bak lydbordet i lokalet. Idet mørket tennes og lyset viker til fordel for støybilder av skyhøy kvalitet kryper gleden inn over tilhørerne umiddelbart.

Storbyen Tokyo
De starter opp med sitt bestillingsverk som kanskje mangler sidestykke i norsk musikk. Før de begynte dette arbeidet satte de som grunnramme at alt råmaterialet skulle være fra Tokyo – ingenting skulle brukes fra andre kilder. Dette innebærer at den endelige filmen, som ble vist for et respektfullt stille punlikum, holder en sterk og klar rød tråd. Filmen er et bilde inn i vår virkelighet og bør føles treffende for alle som bor i en storby av en eller annen sort.

Jazzkammer klarer å skape en form på sin musikk som føles nær hjertet og øyet. Man har hørt det før, være seg bilhorn, summende stemmer eller hvit støy. Duoen manipulerer sine kilder og kjører det gjennom sitt eget uttrykksfilter, men det forhindrer ikke at det endelige resultatet føles kjent for lytteren. Det samme ser også ut til å gjelde for råfilmen til Gilje. Alt er filmet i Tokyo, men like fullt er det en del grep å identifisere seg med. De store blokkene i starten av filmen gir assosiasjoner til den asfaltjungel vi er i ferd med å bli en del av, mens kaoset av mennesker, gater og farger er blitt en del av et utvidet fargespekter vi alle bærer med oss.

Fusjon av lyd og bilde
Både lyd og bilde i dette prosjektet hadde nok vært interessant hver for seg, men fusjonen av disse kreative utløpene er blitt en prestasjon av de store. De sterke lydbildene til Jazzkammer går hånd i hånd med bildene fra Giljes kameraer. I en del av filmen blir en fotgjengerovergang sett skrått ovenfra. I det denne dukker frem på lerretet forsvinner Jazzkammer fullstendig. I flere minutter strømmer mennesker frem og tilbake over lerretet; kaos råder. Men lyden er borte. Ikke bare er støyveggene lagt vekk, men publikum sitter i åndeløs spenning og venter på neste grep fra de tre komponistene. Dette resulterer i at det mest statiske og lavmælte på sin måte blir det brutalt trykkende. I påvente av endring, blir denne pausen endeløs, men aldri kjedelig.

Improvisert dessert
Etter at filmen toner ut og lyset kommer på, strømmer applausen frem fra et tydelig fornøyd publikum. Men det er ikke slutt. Filmen var kanskje hovedretten, men desserten er heller ikke å forakte. En pause senere er de nemlig tilbake med mer av det samme. Jazzkammer improviserer fritt over råfilmen til Gilje og de gjentar suksessen de hamret inn minutter tidligere. Denne gangen slipper de seg løs og improvisasjonen veksler fra å være nesten repetitiv til fullstendig kompromissløs. Sansene bombarderes av lyd og bilde i fullstendig samspill. Fremdeles er flere av detaljene i lydbildet grepet ut av Tokyo. Man kjenner igjen enkelte scener eller audiogrep fra filmen, men denne gangen dukker de opp i ny innpakning. Satt i system blir disse tilfeldighetene til nye spor og låter, men visjonen til komponisten forblir uendret.

Innenfor denne musikkformen er Jazzkammer utvilsomt en ledestjerne, og denne kvelden i Parkteateret bekreftet dette til gagns. Det er i bunn og grunn lydsporet til den hverdag vi rusler rundt i, et rett ut strålende lydspor.

Om skribenten

kommentarer