Scroll To Top

Twenty Something – Uspennende talent

Plater 21. april 2004
Karakter

Det finnes ingen fasit på hva som er god og dårlig musikk; på tross av hva vi musikkjournalister måtte mene. Dette albumet av britiske Jamie Cullum har allerede solgt masser i hjemlandet, men undertegnede klarer ikke fri seg fra å synes at den unge låtskriveren med Twenty Something kun går på lunken rutine gjennom størstedelen av materialet.

I det førstesporet What A Difference A Day Made sparkes i gang, synker følelsen av platthet innover rommet og låtene blir kun tidvis farget av det talentet Cullum utvilsomt er i besittelse av.

Jamie Cullum har vært objekt for en ganske massiv opphausing også utenfor hjemlandet, og blant annet har våre eegne tabloider har snust på den unge karen. Det er heller ingen liten oppgave han gir seg i kast med på albumet. Ved å lage sine egne versjoner av innarbeidede perler som Singin’ In The Rain, Wind Cries Mary og Jeff Buckleys Lover, You Should Have Come Over tar han et tigersprang. Dessverre kommer han ikke helt over målstreken og faller istedet ned mellom flere stoler. Det blir på en måte for blodfattig til å komme fra en så ung artist. Cullum høres litt satt ut i formen han har valgt.

Et eksempel er de låtene han har valgt å tolke av andre artister. Få av hans versjoner klarer å gi låtene kvaliteter de ikke allerede har hatt i en årrekke. Hans tolkning av geniale Jeff Buckley er riktignok fin, men kun en skygge av originalen. En duo som den svenske Hederos & Hellberg, som gjorde en rekke versjoner av andre artisters låter, klarte kun med piano og stemme å nesten påkalle himmelkor og kjeveskader for de som møtte duoens utgivelser. Denne anmelderen klarer ikke få seg til å tro at det samme vil skje med Jamie Cullum.

Men Cullum gjør fine ting også. I Could Have Danced All Night er eksempelvis en elegant smyger av en låt med betraktelig latin love i steget, uten å virke verken keitete eller platt. Her makter han i hvert fall å spille i samme liga som låtskrivere som Rufus Wainwright og Ed Harcourt. På flere av sporene drar han videre frem flere strålende detaljer, men makter dessverre kun sjelden å gjøre bruk av disse kvalitetene for å heve albumet som en helhet.

Jamie Cullum vil nok sannsynligvis være en stjerne i mange platesamlinger verden over om ikke altfor lang tid, for hans lettspiste popjazz vil nok falle mange i smak. Men for de som fremdeles foretrekker litt friksjon i popmusikken er det fristende å heller anbefale det strålende albumet When i Said I Wanted To be Your Dog signert svenske Jens Lekman og som nylig ble sluppet i Norge.

Om skribenten

kommentarer