Scroll To Top

Trampin’ – Tilbake i storform

Plater 25. april 2004
Karakter

Med albumene Horses fra 1975 og Easter fra 1978 satte Patti Smith / Patti Smith Group dype spor etter seg i en heller kjedelig musikalsk hverdag som på denne tiden var preget av kalkulert FM-rock i alle kanaler. Patti og hennes medsammensvorne bød på et hardere uttrykk, og med ett var hovedpersonen anerkjent og ble hyllet som punkrockens dronning.

Det er likevel vanskelig å se tilbake på denne perioden og fremdeles karakterisere Smith som en punker. Til sammenligning var samtidige band som Iggy & The Stooges, Ramones og Sex Pistols musikalsk sett betraktelig hardere i kantene. Likevel fikk altså Patti dette stemplet, noe hun paradoksalt nok fremdeles bærer med verdighet.

Tross dette er det ikke spesielt mye punk å spore i musikken Patti Smith anno 2004. Trampin’ er da mer musikalsk sett forankret med iallfall en fot i americana-tradisjonen. Om den andre har festet seg i punken er høyst diskutabelt, selv om hun utvilsomt fremdeles ser ut som en. Men at den nå snart 58 år gamle stjernen fremdeles er for en rocker å regne, er det liten tvil om. Noe som her tydeliggjøres gjennom de drivende bidragene Jubilee, Stride Of The Mind og Radio Baghdad.

Med seg på Trampin’ har hun tidligere Patti Smith Group-kollegene Kenny Kaye og Jay Dee Daughterty. I tilegg stiller Oliver Ray og Tony Shanahan i bandet, mens Patti Smith selv står for vokal og klarinettspill(!). Låtene er for det meste signert flere i bandet, men hvor hovedpersonen selv har hatt en finger med på det meste.

Musikalsk befinner vi oss her i samme terreng som eksempelvis det en artist som Emmylou Harris har holdt seg gjennom det siste tiåret eller så. I likhet med nettopp Emmylou, er Patti en artist som eldes med stil mens hun på samme tid synes å være i sitt kunstneriske ess.

Albumet åpner friskt med nevnte Jubilee, fulgt av mer nedstemte, men ikke mindre vellykkede Mother Rose. To solide spor som begge understreker at Patti Smith virkelig mener alvor denne gang. Og sånn fortsetter det hele albumet gjennom, som for øvrig topper seg gjennom nydelige Cartwheels, flotte Ghandi og totalt uimotståelige My Blakean Year, for å trekke frem noen få høydepunkter fra en tvers gjennom vellykket plate. Sterkt er det også i Radio Baghdad (en musikalsk slektning av hennes Radio Ethiopia fra 1976), hvor Smith mest åpenbart viser at hun fremdeles er en samfunnspolitisk bevisst artist.

Trampin’ er rett ut en delikat plate, og føyer seg inn blant de overnevnte klassikerne som noe av det beste dama har levert. Først og fremst fordi låtutvalget synes å være hentet fra øverste hylle, men også fordi fremførelse såvel som produksjon – begge deler ivaretatt av Patti og hennes band – er helt suverent fra begynnelse til slutt. Men så har ikke dama for vane å slenge rundt seg med utgivelser i tide og utide heller. Trampin’ er faktisk bare det tiende studioalbumet i den tretti år lange karrieren, inkludert de tre utgivelsene signert Patti Smith Group (Radio Ethiopia, Easter og Wave).

Vi snakker kanskje om årets viktigste comeback-plate, som denne gang er signert en levende legende. Det er altså bare å begynne glede seg til mandag 12. juli: Da står nemlig dronningen igjen på en norsk scene, denne gang på Rockefeller.

Om skribenten

kommentarer