Scroll To Top

Finfin funksoul

Konserter 3. mai 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

(Sub-70, Den Gode Nabo, Bø – fredag 30. april 2004)

Fornavnene er Nikolai, Karim, David og Sindre og den oppegående leser har allerede fått med seg at dette er musikere som nyter velfortjent stor respekt allerede. Ikke minst med tanke på at to av medlemmene er eller har vært medlem av Big Bang. Southpaw ble startet så sent som for et år siden og kvartetten hadde bare spilt én gang tidligere før de entret lille Sub-70 i Bø.

Ennå bare et liveband
Nå er ikke funky pop/rock med innslag av soul det som vanligvis er lettest å ta med seg fra en livesammenheng til plate, men det er ikke umulig at Southpaw kan klare dette etterhvert. Men vi skal ikke foregripe begivenhetenes gang, for bandet er først og fremst en livegreie ennå. Og slik som flinke musikere har for vane, så liker også denne gjengen å spille Fotograf: Ådne Kvammenfunky musikk og vise hva de er gode for. Noe de gjør med hell. Det skal nemlig noe til for å gjøre denne type musikk interessant utover det faktum at det groover. Eller fenger, for å si det på en anti-Idol måte.

Hver og en er de fire ypperlige musikanter, la det ikke være tvil om det. Wallumrød (fetter av Susanna) legger ned de riktige lekkerbiskene på sitt Fender Rhodes orgel, Sayed er sitt vanlige usedvanlige stødige jeg og visuelt artig å se på, Eilertsen spiller både bass og gitar med den kule overbevisningen og rytmesansen bare han har, mens Røyland utviser en lys pg sjelfylt vokalprakt som går utenpå det meste av det en hører av mer kjente popvokalister.

Bestemme seg
Flinkismusikk? Så definitivt. Men det trenger ikke være noen dårlig ting, tvert i mot. Ikke så lenge man har de gode låtene å bygge på. Nå var det litt vanskelig å høre alle melodilinjer på grunn av det heller labre anlegget Sub-70 har å by på, men helhetsinntrykket var at det var lite melodi å henge seg på, og mer groove. Og det må mer til enn bare gode rytmer hvis Southpaw skal komme lengre. De bør også bestemme seg om de bare være et nedpå funky band, eller et som har energinivået og ”oppe”-følelsen for det meste av tiden, og tar det hele ned med noen få rolige låter. Slik det var fredag kveld, så var det nesten fifty-fifty rolige og kjappe låter. Noe som ble litt forvirrende i og med at de kom litt hulter til bulter og dermed ødela en del for oppbyggingen av settet.

Når det er sagt ble stemningen etter hvert høy og munter blant de få som hadde møtt opp, og det svingte til tider meget godt fra scenen. Bandet mestrer også dynamikken innenfor selve låtene aldeles utmerket og er veldig gode til å lytte til hverandre. Samspillet er altså upåklagelig.

Til tross for et litt klumpete oppbygd sett og en vanskelig lyd med langt mer basslyd enn vokal, ble det likevel en finfin konsert fra et band det skal bli morsomt å følge videre.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer