Scroll To Top

Voodoo Blues – Speedway rock’n’roll

Plater 6. mai 2004
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Bak The Mutants skjuler det seg syv herremenn med artistnavnene Don Hesus, El Toro, Jack Europa, Abnormal, Orb Sirius og Victor Stereo. I tillegg står gjestemusikerne også oppført med artistnavn, så hvem som egentlig står bak bandet er en liten gåte.

At The Mutants er en sær gjeng er det iallfall ingen tvil om. I ekte finsk(?) stil utgjør bandet nemlig også et eget speedracinglag (kjøring på is med motorsykkel). Etter bildene på hjemmesiden å dømme dreier det seg ettersynlig om et slags kultfenomen.

Hva slags musikk blir det så av dette? Gruppen byr på en god miks av mørke finske skoger, kombinert med speedracing og saunavirksomhet. Og forbløffende nok ender de opp med å virke som en tidlig utgave av Kåre & The Cavemen. Mye takket være at dette utelukkende er instrumentalmusikk. The Mutants legger seg på en linje av syttitalls ”agent-musikk” ispedd coole jazzelementer og bengalakk-funk. En rar blanding er det uansett, men tidvis fungerer dette helt utmerket!

Selv velger de å beskrive musikken sin som en blanding av sekstitalls garage- og psykedelia, syttitalls funk- og beint fram rock n’ roll, samt alt som måtte ligge imellom. Ikke så lett å sette i bås med andre ord. Ser man for seg et Kåre & The Cavemens Jet Age krydret med noen doser Cato Salsa Experience så er vi et stykke på vei i forhold til hvordan resultatet låter.

Albumet er med sine ni spor temmelig helstøpt, men ved sammenhengende lytting blir det dessverre også litt i meste laget. Gruppen makter ikke helt å holde interessen oppe fra begynnelse til slutt. Likevel: Hver gang platen settes på etter en dags pause eller to, er det lett å la seg bli positivt overrasket igjen. Kanskje det kan ha noe med å gjøre at de beste bidragene kommer først?

Åpningslåten Caligula fremstår eksempelvis som et av de sterkeste innslagene som er å finne på Voodoo Blues. Her er retrofølelsen godt tilstedeværende, og bandet snor deg stilsikkert gjennom fem minutter og tre sekunder med gitarrock som kunne gått rett inn i en Tarantino-film. På senere bidrag, som for eksempel Stampede Caravan, blir denne følelsen gradvis erstattet av slitsomhet, og saksofonen som var kul først kommer bare i veien her.

Men ved å innta Voodoo Blues i små doser av gangen vil det nok for mange åpenbare seg skjulte skatter. Platen er gjennomført kul. Legg til at når bandet byr på overdoser av smittende partyrock som her, melder utvilsomt lysten seg for å se om disse karene er i stand til leverer varene i konsertsammenheng. Konklusjon: Voodoo Blues er i utgangspunktet et album som er lett å overse, men den som leter skal som kjent finne..

Om skribenten

kommentarer