Scroll To Top

Meltdown – Vellykket rocka snuoperasjon

Plater 17. mai 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Med flammer og ny metal-logo viser Ash allerede nye takter før Meltdown havner i CD-spilleren. Inntrykket av at noe har skjedd i utviklingen understrekes når første strofer fra åpningssporet og tittellåten Meltdown åpenbarer seg. Bandet kan ikke lenger betegnes som postpunkere med teft for den gode popmelodi, men snarere som rockere av den litt hardere typen. Fremdeles med teft for den gode popmelodis oppbygging – men altså i en litt annen innpakning.

Dyktige musikere, som de gang på gang har vist seg å være, takler de også sin nye drakt med stor overbevisning. Helt AC/DC eller Motörhead er de likevel ikke helt ennå, selv om de utvilsomt beveger seg inn på disses territorier. Og for all del; sjangeren bør være moden for kyndige arvtagere. En klubb Ash her definitivt viser seg moden nok til å søke medlemskap i. Meltdown er nemlig en søknad som uten tvil bør innvilges.

Grunnen til at Ash lykkes i sin forvandling skyldes nok produsent Nick Raskulinecz’ innsats bak spakene. Mannen har som kjent tidligere gjort underverker for band som Foo Fighters og System Of A Down, og bidrar også sterkt til at Ash etter Meltdown kan innlemmes i samme liga.

Låtteften er det, heller ikke denne gangen, spesielt mye å utsette på. Det som har gjort Ash til et til tider fenomenalt singelband ble oppsummert på den sterke samleplaten Intergalactic Sonic 7”s i fjor, og selv om bandet her fremstår som et betraktelig mer rocka ensemble, så inneholder også årets utgivelse et knippe flotte potensielle hitlåter. Dog av den litt hardere sorten enn hva vi er vant til fra disse fremdeles unge irene.

Til de som har signalisert et skuffende nikk til førstesingelen Orpheus er det bare å tilføye at Tim Wheeler og kompani innfrir så det holder når hele albumet har fått satt seg. Melodiene såvel som refrengene er like uimotståelige som tidligere bragder som Burn Baby Burn, Shining Light, Goldfinger og Oh Yeah.

Evil Eye er videre ett av flere bidrag på Meltdown som antyder at et band som spesielt Weezer bør se opp for hard konkurranse i tiden fremover. For her leverer Ash en låt som utvilsomt kan bli en stor undergrunns-hit og attpåtil introdusere bandet for et knippe nye tilhørere, særlig på andre siden av Atlanterhavet. De to første singlene; Clones og nevnte Orpheus, er begge hardere i kantene, og som på store deler av resten av platen, fylt opp med slående akkorder, heftige gitarsoloer og ditto catchy refreng og fremførelse.

Alt i alt står Meltdown tilbake som en overbevisende snuoperasjon fra et band som forlengst har bevist at de er blant sin generasjons ypperste utøvere i poppunk-segmentet. Denne gangen beviser de sågar at de også har noe å tilføre rocken. Alt dette nesten ti år etter albumdebuten Trailer så dagens lys fra den da purunge gjengen fra Nord-Irland. Hva mer kan vi egentlig forlange?

Om skribenten

kommentarer