Scroll To Top

So-Called Chaos – Tamt kaos

Plater 18. mai 2004
Karakter

Høsten 1995 besøkte en trendforsker skolen vår. Han spurte oss hva vi trodde kom til å bli den neste store tingen i musikkverden. Jeg svarte Alanis Morissette. Han lo og sa han aldri hadde hørt om henne. Et halvt år senere gikk hele verden rundt og nynnet på singelen Ironic fra albumet Jagged Little Pill, og den kanadiske damen var med ett i ferd med å bli en av verdens mest betydningsfulle kvinnelige artister.

Jagged Little Pill var fylt til randen med angst, sinne og et hat for en verden som fortsatt ikke var villig til å akseptere en ung kvinne med egne meninger. Og med dette satte hun fingeren på følelsene til en hel generasjon av unge kvinner på jakt etter en ny rollemodell. Nevrotiske kjærlighetsforhold, nedlatende plateprodusenter og foreldre med skyhøye forventninger skulle vise seg å være en gullgruve for den kanadiske 21-åringen. Hun ble raskt et ikon for sin generasjon.

Nå, ni år senere, slipper hun sitt fjerde ordinære studioalbum (riktignok sjette, hvis man regner med hennes to utgivelser som «barnestjerne») So-Called Chaos, et album Morissette selv hevder er et vendepunkt. I pressepakken står det å lese at: Paradoksalt nok høres Morissette nå ut som en kvinne som har funnet sin fred med verden. Paradoksalt fordi det er nettopp i hennes konflikt med verden hun fant sin inspirasjon. Og selv om det er hyggelig å høre at hun endelig har funnet fred, betyr denne forsoningen uheldigvis at hun ikke lenger har den samme brodden som i utgangspunktetgjorde henne populær.

So-Called Chaos er et tamt album uten de helt store høydepunktene. De tunge grunge inspirerte sangene er fortsatt der i form av åpningssporet Eight Easy Steps, samt det Nine Inch Nails-inspirerte tittelsporet So-Called Chaos. De drivende balladene er der også, blant annet i form av Not All Me og den personlige This Grudge. Men ingen av dem når helt opp. Det hele virker derimot tvunget og konstruert.

Hun har også reprodusert seg selv. Out is Through er eksempelvis faretruende lik Perfect fra Jagged Little Pill, mens Exuses er som en ny versjon av No Pressure Over Cappuccino fra Unplugged.

Som tidligere er sangene overfylt av tekster som nesten ikke passer helt inn. Det kan dessuten virke som om Alanis ikke har den samme skrivelysten som tidligere. Her og der dukker det opp tullete rim og strofer som ikke passer inn, noe som bidrar til å ødelegge helhetsinntrykket av albumet.

Men en opptur er det likevel å spore her. Den første singelen Everything – en hyllest til kjæresten Ryan Reynolds (best kjent for oss nordmenn som Berg fra TV serien Pizzagjengen) ? viser Alanis på sitt beste. Muligens fordi dette er den eneste sangen som virkelig kommer fra hjertet.

Om skribenten

kommentarer