Scroll To Top

Bows + Arrows – Imponerende og forførende

Plater 23. mai 2004
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Walter Martin starter det hele med sitt mektige kirkeorgel på den enkle og melodiøse What’s In It For Me. Det følges opp med den mye mer intense låta The Rat som er fartsfull og energisk i formen – lytt bare til trommisen Matt Barrick sitt enorme driv gjennom det hele.

The Rat er imidlertid platas sterkeste låt. En låt der gitarist Paul Maroon og bassist Peter Bauer virkelig får vist seg fram. Bows + Arrows trengte noen gjennomlyttinger før den virkelig satt, men når den først penetrerte hjernebarken og fant veien inn til den delen der musikalske orgasmer forekommer så var det gjort. The Walkmen har med dette kanskje levert årets beste plate så langt, og en nesten bombesikker topp ti-skive når året har utspilt sin rolle.

Dette er videre til tider utrolig hardt og intenst, uten at det støyer eller virker påtrengende av den grunn. De holder det litt nede. Det er flere rolige Jeff Buckley-aktige låter her også; sjelfulle og himmelsk vakre. No Christmas While I’m Talking er et glitrende eksempel på det, melankolsk og sexy med en tung undertone som treffer midt i mellomgulvet.

Så dras tempo opp igjen med Little House Of Savages, en eksperimentell og utfordrende rocklåt. Stor variasjon med gjennomgående høy kvalitet. The Walkmen har tidligere gitt ut Everyone Who Pretended To Like Me Is Gone i 2002, en plate med definitive høydepunkter men mangler den bredden og storslagenheten som Bows + Arrows besitter.

The Walkmen består av tidligere medlemmer fra Jonathan Fire*Eater og The Recoys, og de har med denne skiva tatt steget opp til det aller øverste indieplatået. Definitivt en skive som helt sikkert vil bli nevnt i desember/januar da musikkåret skal evalueres. Det er en blanding av garasjerock, melankolsk pop og softpunk, det er indierock med modifikasjoner.

Helt sikkert influert av tidligere New York-band som Velvet Underground og Television, men med deres helt egne Walkmen-sound. U2, Pogues og kanskje til og med Pixies kan vel regnes som andre inspiratører.

138th Street, en låt som fører tankene til en sår og kjærlig Bob Dylan. Hang On, Siobhan er en av de vakreste låtene mitt øre har fått tildelt i 2004. Hamilton Leithauser har en sårhet og personlighet i stemmen som svært få andre besitter. Følelsesladete tekster som blir skutt med pil og bue rett inn i hjerterota, en indierockutgave av Amor, dog med langt sterkere skyts, instant love and affection.

Det går så videre til New Years Eve, en slags tivolipoplåt med diverse nyttårslydeffekter. ALtså en gledespreder. Thinking Of A Dream I Had, er en drømmende poprocklåt, igjen med dette stemningsfulle orgelet de hadde på åpningslåta. En slags Håkan Hellström møter The White Stripes.

Elleve knakanes sterke låter, ikke et svakt sekund å finne på hele plata. Sjeldent har en utgivelse gitt meg så mye glede som Bows + Arrows. Melodiøst, forførende, intens og drivende. Vanvittig vakkert og ekstremt fengende. En unik og mesterlig musikalsk perle.

Om skribenten

kommentarer