Scroll To Top

Variabel trippelkonsert

Konserter 1. juni 2004
Karakter

(John DEE, Oslo – lørdag 29. mai 2004)
Foto: Henning Poulsen

Dette er tre vidt forskjellige typer musikere, som likevel forenes under fellesnevneren religion. Bro. Danielsson, Sufjan Stevens og David Eugene Edwards har turnert sammen denne våren, og denne helgen var det Oslo sin tur til å få besøk.

Fotograf: Henning PoulsenBro. Danielson

Daniel Smith alias Bro. Danielsson er den minst kjente av de tre, og er kanskje aller mest kjent fra bandet Danielson Familie. Han fikk derfor æren av å åpne lørdagens show, og han bidro med et knippe skraglete og skakke sanger – kun iført et tre(!!). Men verken låtutvalg eller stemmeprakt vil nok skrive seg inn i historiebøkene som et høydepunkt når John DEEs memorarer en gang skal skrives ned, for dette var morsommere for øye enn for øret. Påfunnet med å kle seg som et tre var morsomt nok en liten stund, men med alt for mange skranglete og uspennende låter på repertoraret, gikk det ikke lang tid før flere enn bare denne anmelderen ble mette.

Fotograf: Henning PoulsenSufjan Stevens

Da var det betraktelig mer behagelig å forholde seg til Sufjan Stevens, som gikk på scenen etter en kort pause etter at de teatralske kulissene til Danielsson var fjernet. Hans relativt ferske album, Seven Swans, som har blitt møtt med overveldende anmeldelser denne våren, har tydeligvis også gitt mannen et publikum her på berget.

Stevens er en kar med et sedvanlig singer/songwriter-uttrykk i bunn, en sjanger og et segment han glir fint inn i. Problemet med Sufjan Stevens er derimot at han mangler det lille ekstra som skiller ham ut fra mengden musikere som opererer innenfor dette musikalske territoriet. Visst er det fint, og det er utvilsomt behagelig. Likevel savnes den ekstra lille gløden som gjør det hele unikt. Dessuten var settet hans relativt kort, i alle fall sammenlignet med de to andres. Tross dette skal vi være oppmerksomme på fyren fremover, for han har det likevel i seg og kan raskt bli et stort internasjonalt navn i den stadig mer populære sjangeren.

David Eugene Edwards

Sistemann ut var utvilsomt den de fleste var kommet for å hylle denne lørdagskvelden. Med bakgrunn som frontmann i Denvers største band gjennom det siste tiåret eller så, Sixteen Horsepower, har norgesvennen David Eugene Edwards forlengst markert seg som en internasjonal størrelse som har dyp respekt hos norske konsertgjengere. Også med sideprosjektet Woven Hand har han tidligere besøkt Norge flere ganger. Mange var nok spente på hvordan han ville innta scenen alene med et akustisk sett.

Fotograf: Henning PoulsenDet som først og fremst preger Edwards er hans desperate vokal, noe som forsåvidt også kan karakteriseres som mannens varemerke. Alene på scenen med sin banjo ble det, ikke overraskende, ikke akkurat det samme trøkket som når han stiller med fullt band. Likevel maktet David Eugene Edwards å løfte låtene sine til et nivå som periodevis fengslet publikum totalt. Det er sjelden å oppleve en fullsatt sal med en så fokusert publikumsmasse som tilfellet var under Edwards tildels glitrende sett hvor han blant annet bød på uslåelige Wayfaring Stranger, My Russia og Black Soul Choir.

Ser vi kvelden under ett, så må dette kunne oppsummeres som et variabelt og tildels sprikende show. At Danielsson, Stevens og Edwards turnerer sammen er forståelig nok, men alle tre vil sannsynligvis ha mer å hente i sine egentlige konstellasjoner. Likevel kan det hele betraktes som en grei nok begivenhet en lørdagskveld i slutten av mai.

Om skribenten

kommentarer