Bremort – Et konseptalbum for laptopgenerasjonen
Inntrykkene av dette albumet begynner allerede før platen havner i spilleren. Omslaget er prydet med fine snapshots fra et bybilde, og vedlagt finnes sågar et kart over byen Bremort.
Interessen er fanget i det Vid Storrondellen, Onsdag Eftermiddag starter. Det som utspiller seg gjennom plata låter som en blanding av lydkildene til Kim Hiorthøy, strykerbildet til David Sandström og et hørespill fra NRK Radio fra en gang på åttitallet. Det strømmer over av inntrykk mot mottageren og det er definitivt ikke alltid like lett å si om vi hører på popmusikk eller en teaterforestilling. Sannheten er nok at vi har havnet i en gråsone et sted mellom de to kunstformene.
Bruken av hørespill i musikk er langt fra noe nytt, men Hans Appelqvist makter å få det innøvde til å virke ekte og hverdagslig. To mer tradisjonelle konseptplater som fungerer er til sammenligning Operation: Mindcrime av Queensryche og Spearheads protest mot bruken av dødstraff i USA gjennom albumet Stay Human. Begge benytter segmenter mellom låtene, men feiler når det kommer til troverdighet. Queensryche skapte en tydelig teatralsk og innøvd kontekst, mens Spearhead skapte en radiostasjon som fulgte en dødsdømt, svart kvinnes skjebne. Denne var mer troverdig, blant annet fordi Woody Harrelson spilte guvernør. Men det er likevel langt derfra til den ”virkeligheten” som Hans Appelqvist viser oss fra den oppdiktede byen Bremort.
Bremort forteller oss om en hverdag som mange vil kjenne seg igjen i. Det er likevel egentlig ikke en historie som fortelles. For i stedet er det byen Bremort som binder de ulike historiene sammen. Alt finner nemlig sted her i løpet av noen korte, hektiske dager. Likevel kan den røde tråden som binder det hele sammen føles sterkt da den viser forholdet mellom mennesker. Vår søken etter vår neste fanges bokstavelig talt i selskap med dette albumet. Være seg det er stille hvisken over telefonen eller lidenskapelig klining på et klubbtoalett. I mellom, og i midten av disse historiene, spores Appelqvists melodikk: Hand i hand med historiene fra Bremort.
Så hva skjer egentlig i lille Bremort? Plata begynner ved jernbanestasjonen. Her venter vi på at Faye skal komme med toget. Mens vi venter knitrer, klimprer og stemmer Appelqvist i med et spor som heller like mye til svensk jazz som til kontinental elektronika. En detalj som vipper dette albumet opp i karakter og holdning, er bruken av øyensynlig utrente stemmer. Det er med andre ord ingen jazzdivaer å spore på dette albumet: Derimot har Hans Appelqvist plukket ut «mannen i gata» og satt han i front av lydbildet.
Låtene tipper over i hverandre. Analogt og digitalt går hand i hand. på sitt beste fungerer dette utmerket; hør bare på overgangen fra det drømmende drivet i Godnatt Bremort til vekkerklokka som ringer i starten av morgenritualet gjennom Fredag Morgon Hos Brem. Disse stilbruddene skjer både mellom og under de forskjellige innslagene her. I stedet for å legge innspillene inn mellom låtene, velger han å skape furore i oppsettet av albumet. Som for eksempel der hvor barns taktfaste klapp forandres til backbeat i et nytt spor, eller der hvor smålyder skaper assosiasjoner til lytterens rom. Slikt kan raskt bli befriende for de som er sugen på noe nytt å forholde seg til.
Bremort er et noe underfundig album som stiller seg til venstre for det meste som er tilgjengelig i dag. Men det er samtidig en av de mest befriende utgivelsene denne anmelder har vært borti på en stund. Uten særlig frykt for tradisjoner og uskrevne regler, makter nemlig Hans Appelqvist å skrive et nytt kapittel i nordisk musikk.
