Chiaroscuro – En fargerik innertier

Hans forrige langspiller Sakuteiki ble ikke bare genierklært av norske medier. Han fikk oppmerksomhet for sitt utmerkede uttrykk langt ut over landets grenser. Og slikt kan jo gjerne påvirke en talentfull kunstner med ambisjoner.

Det er ikke for ingenting at begrepet ”det vanskelige andre albumet” er blitt en konstant i musikk – en bøyg for de fleste debutanter. Men Arve Henriksen er tross alt ikke en naiv førstegangsreisende. For med en rekke utgivelser bak seg, også som medlem i de fantastiskene gruppene Supersilent og Food, har han bygget seg opp et ry og en erfaringsbagasje som ikke er mange forunt.

De fleste musikere klarer ikke gjenta bragden å følge opp et mesterverk. Flere velger i stedet å kopiere sin forrige bragd, eller gjør noe helt annet og feiler da de sviktet sin egen visjon og røde tråd. Så skjer heldigvis ikke med Arve Henriksen når han nå slipper sitt andre albumet under eget navn. I stedet utvider han sitt domene, vikler ut et lydbilde som holder fast på essensen fra debuten og som fungerer som plattform for å innlemme flere tråder og detaljer.

Der Sakuteiki var et nakent album (trompeten til Henriksen var ofte kun pustende til stede i rillene), er Chiaroscuro adskillig mer åpen og høylytt. I tillegg til det strålende spillet mannen presterer på hornet sitt, har han også en stemmeprakt som gir undertegnede assosiasjoner til både Einsturtzende Neubautens frontmann Blixa Bargeld og islandske Sigur Ròs.

Det er likevel ikke bare Henriksen selv som gjør mer ut av seg denne gang. I tillegg har han med seg folk som absolutt er ti stede og til hjelp for å bygge opp albumet. Jan Bang tar på seg eksempelvis av produksjon og elektronikk, mens Audun Kleive står for slagverk. I tillegg er Erik Honoré også nvolvert i både elektronikk og produksjon. Sammen skaper de et dempet jazzbilde som i stemning ikke er altfor fjernt fra det Henriksen tidligere har bidratt med i Food.

I uttrykk er Henriksen i ferd med å meisle seg ut en egen nisje i den norske jazzheimen. Han klarer å fange lyden av verdensmusikken på den samme overbevisende måten som eksempelvis Dadafon gjør det gjennom sitt siste album Harbour. Her tar vi ikke bare et stykke musikk og setter det statisk sammen med eget uttrykk, men mikser derimot det hele godt inn i utgangsuttrykket. Resultatet er ytterligere detaljrikdom.

Chiaroscuro er med andre ord et album som passer fint inn i den stadig mer overbevisende katalogen fra Rune Grammofon. Dette året ser ut til å bli et av etikettens beste med fire strålende utgivelser så langt, og enda flere ventes i løpet av de kommende månedene. I mellomtiden er det bare å la seg flyte bort med musikken til Arve Henriksen. Drøm søtt!