Scroll To Top

Which Way Is East – Lyden av verden

Plater 4. juni 2004
Karakter

Trommeslager Billy Higgins døde kun fem måneder etter disse innspillingene var gjort og det er en mektig avskjedsbrev han klarte å mane frem sammen med sin gamle venn Charles Lloyd.

De to jazzgigantene leverte nemlig ikke en ren jazzskive, men tok på seg de største vingene og slo ut vingespennet over hele kloden. Det innebærer at man på Which Way Is East like gjerne som jazz også finner blues, afrikanske toner og asiatiske hyl. Dette mektige dobbeltalbumet er rett og slett et dokument på store deler av vår musikk slik to gamle ringrever kjenner den.

Det finnes ikke snev av verken elektronikk, rock eller hip hop på dette albumet. Likevel føles det endelig resultatet ut som noe mer tidløst enn det de fleste unge artister klarer å skrape sammen i dag. Men det ligger kanskje mer i uttrykket ”de eldste vet best” enn man skulle tro? Dette albumet er i hvert fall blitt et standhaftig album som utvilsomt vil tåle tidens tann.

De to makter alene å trekke frem et utall detaljer til lytteren da de selv står for alt av lyd på albumet. Hver for seg trakterer de ett titalls instrumenter som går langt utenpå det man til vanlig skulle tro var vanlig for en saksofonist eller trommeslager. Det hele ender opp i finstemte duetter og soli som knapt kjenner grenser. Det blir likevel aldri et komplekst lydbilde; de velger heller å finne spennet i det enkle. Dermed risikerer man kun å sitte med enkle soli som Lloyd gjør på Salaam: Akhi der han leker seg med saksofonen. Eller hvor Higgins er alene med All That Is That: Blues Tinge på stemme og gitar.

Mange vil nok hevde at det hele høres ut som eldre menn som vil vise hvor flinke de er. Vel, kanskje de har et poeng. Men ved å høre på dette albumet sitter vi likevel igjen med følelsen av at det ikke er seg selv som settes i fokus. Det er lyden av den verdenen vi bor i – et dokument ikke altfor ulikt det Harry Smith samlet sammen på femtitallet for å vise verden den folkemusikk som var i ferd med å dø ut i etterkrigtidens moderne Amerika. Det føles kanskje urettferdig å sammenligne Which Way Is East med Anthology Of American Folk Music, men det er likevel noe av det inntrykket man sitter igjen med.

Noen har valgt å trekke likhetstegn mellom dette albumet og Interstellar Space som John Coltrane gjorde med Rashied Ali i 1967. Dette er ikke på grunn av at platene ligner hverandre – det gjør de ikke – men fordi de begge viser kommunikasjon på en optimal måte. Dette er kun med på å underbygge at dette er blitt et album av dimensjoner.

Om skribenten

kommentarer