Memento – Daffe saker

Det skal noe til å følge opp den eventyrlige suksessen som St. Germain fikk med platen Tourist. Selv om han bare var med på vinnerlaget som trompetist, så har han noe å hevde. Og nå slipper altså Pascal Ohse under navnet Soel plate på egenhånd, dog med en god porsjon hjelp fra av den meget suksessfulle Navarre.

Memento er i det store og hele er en ganske tradisjonell chillout-plate. Noe som innbører utstrakt bruk av sløy jazz, litt funk og annet øregodis som maserer hjernebarken. Og det ender derfor opp med å appellere til å gjøre snarlig bruk av en sovepute fremfor byksende bevegelser på parketten.

Det er også det som er litt trist med den skiva. Overraskende nok er det manko på finurlige vendinger eller sprettene påfunn underveis. Ting som kunne gjort dette til ekstra spennende lytting, og ikke bare tre kvarter med selvrepeterende pjatt, er ikke tilstede i tilstrekkelig grad.

Selv etter å ha spilt Memento et utall ganger er det ikke så mye si om dette. Det vil si, utover faktum at det det inn i mellom dukker opp noen fine partier og at det utvilsomt er hyggelig det vi her får servert. Men hyggelig musikk som har sine stunder er ikke nødvendigvis synonymt med utpreget spennende.

I det helt tatt kan virke som at chill-out og lounge har hatt sin tid nyskapningens tegn. Og at tiden nå er overmoden for å gjøre noe med hele uttrykket. I alle fall gjelder det for Ohse, som helt åpenbart trenger en dytt utenfra for å spore tanker om nytenkning.