Scroll To Top

Dannyland – Vakker twilight zone

Plater 11. juni 2004
Karakter

Å besøke Dannyland er forfriskende. Det er et sted hvor musikken hamres inn med eksotiske rytmer, og mystiske skygger flakker over de vakre arrangementene. Multi-instumentalisten Danny Cohen blander sjangre som det passer seg, og lager gode pop-melodier med elementer fra rock, jazz, R&B, psykadelia, og det som ellers skulle være aktuelt. Han leker med uttrykkene, men ikke uten respekt.

I 1999 ga Danny Cohen ut sin første plate, Museums Of Danny. Men hans karriere strekker seg likevel helt tilbake til 1961, da han var med i garagebandet Charleston Grotto. Det som er spesielt med artisten-, forfatteren- og maleren, er at det finnes særdeles lite informasjon om han. Dette setter den nye platen i et spesielt interessant perspektiv, da platene i stor grad blir den eneste beskrivelsen av hvem Danny Cohen er. Og musikken er like utleverende som den er eksentrisk.

Fra første øyeblikk fanges lytteren av dette kupperte musikalske terrenget, og låses i kontrasten mellom det vakre og det absurde. Åpningssporet, The Devil And Danny Cohen, er en skakk låt som pumper av gårde i et drivende tempo – og den er overraskende fengende! Etter denne åpningen roer det seg litt ned, og den drømmende Realm Of Fantasy gir en svevende følelse med vokalhjelp fra Jennifer West.

I reisen videre gjennom Dannyland følger den sjarmerende poplåten Motel Sex, og Enlightened Despondency (E.D.). Ikke overraskende har Tom Waits skrytt av Cohen og albumet hans. Musikalsk er han tett beslektet med både Waits, Zappa og Captain Beefheart, men noe mer tilgjengelig. Lydbildene og tekstene er tidvis dystre, men de inneholder likevel store doser humor og ironi. Melodiene sitter godt i øret og det finnes faktsik en og annen strofe å synge med til. Danny Cohen trakterer de fleste instrumenter selv, men har også med seg noen studiomusikere, blant andre Ralph Carney på saksofon. Produksjonen er løs og upolert, slik at Cohens låter ofte framstår som nesten nakne i all sin ærlighet.

I den Beatles-aktige Still Alive hyller han sårt sine gamle musikalske helter: «All of my heroes / Have died or lost their minds”. Videre følger vakre og skeive låter som Lucy Lucifer og False Spring. Hans stemme går fra mørkt til mørkere, og i avslutningen Eye Of The Beholder, hvor Cohen beskriver sin ”favourite twilight zone”, leveres platens dystreste øyeblikk. ”Beauty is in the eye of the beholder,” brummer mannen og forklarer verden at det det er lov å lage musikk som er annerledes. Og det har han jammen gjort.

I all sin originalitet fremstår Dannyland som en «twilight zone» i dagens popmusikk. Hvordan det må være å bo i dette landskapet er uvisst, men det er absolutt et fascinerende sted å besøke. Og denne anmelder har en sterk følelse av at han kommer til å stikke innom ofte.

Om skribenten

kommentarer