Scroll To Top

Me And Mr. Johnson – God plankekjøring

Plater 12. juni 2004
Artister: Sjangre:
Karakter

Me And Mr. Johnson inneholder fjorten av Robert Johnsons låter, alle hentet fra hans korte karriere på tredvetallet. Det betyr gjensyn med klassikere og etter hvert standardlåter som for dagens blueslyttere hovedsaklig er gjort kjent av britiske utøvere som Rolling Stones (Stop Breaking Down Blues, Love In Vain), Led Zeppelin (Traveling Riverside Blues) og Eric Claptons gamle band Cream og John Mayall’s Bluesbreakers. Dette viser da også klart den påvirkning Robert Johnsons deltablues har hatt på den yngre generasjon bluesmusikere.

Materialet er gjort med ærbødighet og respekt. Clapton kan utvilsomt sin Robert Johnson. Han har lagt stor vekt på å være tro mot originalene. Albumet inneholder heldigvis lite av fiksfakserier og unødvendige gitarsoloer. Bandet, bestående av blant andre Andy Fairwater-Low på gitar, Billy Preston på orgel og Steve Gadd bak trommesettet, gir ellers et trygt og godt musikalsk bakteppe.

Ærbødigheten og respekten Clapton har for Johnson fremstår til tider likevel som i meste laget. Noen ganger savnes dessuten en større dose originalitet og «gi faen-holdning» (tilsvarende den Johnson selv hadde) til materialet. Med det kunne en litt røffere stemning vært skapt her.

Oppsummert blir Me And Mr. Johnson derfor litt for mye preget av plankekjøring til at albumet kan karakteriseres som direkte spennende. Slik er det nå en gang med hyllestplater, og det er sjelden hyllestene overgår den som blir hyllet. Det skjer da heller ikke i dette tilfellet, selv om resultatet sånn ellers er godkjent.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer