Scroll To Top

Kjernefysisk ekstase

Konserter 1. juli 2004
Artister: Sjangre:
Karakter

(Energimølla – Kongsberg Jazzfestival – Kongsberg, torsdag 1. juli 2004)
Foto: promo

Når dørene til Energimølla åpnet, strømmet et klart forventningsfullt publikum som kjente Atomics navn og rykte umiddelbart til. Bare ved å legge merke til hvordan folk oppførte seg i salen kunne det raskt merkes at vi skulle få en konsertopplevelse som kom til å sitte igjen i kroppen langt etter at begivenheten skulle ta slutt. Likevel kunne ingen forestille seg den gigantopplevelsen som faktisk lå fremfor oss.

I begynnelsen av settet avslørte Atomic at de nylig har returnert fra en USA-turne. Dette ble også raskt fremhevet – for dette bandet holdt et nivå av en annen verden! Dette var lyden av noen musikere som har blitt særdeles godt samspilte i løpet av den siste tiden. En låt som Ree-Lee, fra den anerkjente utgivelsen Boom Boom, er eksemplevis tilført ekstra liv og utvekster.

Jevn arbeidsfordeling
Atomic er ikke en konstellasjon som er sammensatt av tilfeldigheter – eller en ledestjerne for den saks skyld. I stedet ledes gruppen av alle musikerne som er involverte: Her er det plass til alle ideer og innspill. Bakerst ligger en av verdens sterkeste bekkrekker i offensivt forsvar; Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten er nemlig et tokløver som har spilt seg sammen til å nesten bli siamesiske tvillinger.

Både detaljer, og trøkk satt til maksimum, er det det perfekte fundament for de tre fremste i rekkene her. Håvard Wiik smiler under hvert tangenttrykk, og den svenske delen av bandet – Fredrik Ljungkvist på saz og klarinett, og Magnus Broo på trompet – kaster seg også gjerne med i dansen med innspill som både er teknisk briljante og følelsesmessig perfekte. Sammen blir denne kvintetten en supergruppe i den formen ordet egentlig burde ha: En gruppe som rett og slett er super!

Lekende
Det som bidro til å gjøre denne konserten til noe helt spesielt var det humøret bandet har tatt med seg. Noe som gjelder både i forhold til hverandre og musikken som presenteres. De leker seg ikke bare med det musikalske, men også med hverandre. Dette er ikke store egoer som først og fremst ønsker å fronte seg selv, men snarere er de store musikere som stråler med hverandre. Sammen!

I denne friheten spores musikk som makter å blande det spontane med det komponerte. Følelsen smitter ooså lett over på publikum, som på sin side gir overflommende tilbakemeldinger gjennom applaus ved hver eneste anledning som byr seg. De samme publikummere kaller bandet tilbake på scenen etter endt sett ikke én – men to ganger. Atomicgir respons og er tydeligvis begeistret over mottagelsen og gir folket det de vil ha: Strålende musikk!

Det føles kanskje pompøst å definere en konsert som en klassiker umiddelbart etter å ha forlatt konsertlokalet, men når man som publikum sitter igjen med en følelse av å ha blitt truffet i brystkassa av en optimistisk atomeksplosjon av en annen verden er det ikke mye annet å gjøre. For dette står nemlig tilbake som konserten over alle konserter!

Om skribenten

kommentarer