Scroll To Top

Mektig, massivt og enestående

Konserter 2. juli 2004
Karakter

(Energimølla – Kongsberg Jazzfestival – Kongsberg, fredag 2. juli 2004)
Foto: promo

Tre av de fremste utøverne innen sjangrene skulle altså møtes og forenes i dette skesperimentelle oppdraget. Kombinasjonen av The Thing, som altså hadde med seg både Joe McPhee og Cato Salsa Experience på scenen for anledningen, lyktes og skapte en ny sjanger i forsøket; garasjejazz.

Første gang undertegnede var på Kongsberg Jazzfestival var utelukkende for å oppleve Motorpsychos improvisasjonsmøte med The Source, et møte som for øvrig kan høres på albumet Road Works, Vol.2: MotorSource Massacre. Siden da har heldigvis smakspaletten utvidet seg noe, og det er en glede å oppleve årets festival som noe av det mest spennende innen musikkformidling på svært lang tid. Likevel går tankene tilbake til den første kvelden da rock og jazz ble forent på en ytterst spennende måte. Spørsmålet er om sirkelen har rykket tilbake til start?

De to bandene er begge kjent for sine krumspring og sin kvalitet og det hele var utsolgt en time før dørene åpnet på Energimølla denne fredagskvelden. Tydeligvis hadde jungelordet fått ben å gå på før konserten, for folk stimlet seg sammen i en buktende kø i påvente av en av festivalens mest spennende øyeblikk.

The Thing m/ Joe McPhee

Det summet av forventning i salen i det The Thing og ærverdige Joe McPhee gikk på scenen. Uten særlige problemer grep de øyeblikkets spenninger og banket først løs på en låt av PJ Harvey, uten at essensen fra originalen tok spesielt skade av behandlingen. Denne trioen er etter hvert blitt en virkelig kjempe innen nordisk jazz, og med tre av de utvilsomt beste musikerne innen sjangeren på laget var det egentlig aldri noen tvil om at dette ville fungere. Med Joe McPhee i storform inkludert på laget, var det hele spikret. Musikerne leverte to heseblesende innslag fra scenen som slo inn som et supersett av dimensjoner.

Tyngden som alltid tilrettelegges i musikk fra den massive duoen på bass- og trommer, slutter aldri å imponere. Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love har jobbet sammen i over ti år og har spilt seg sammen til et tohodet troll som ikke har mange rivaler på dagens musikkart. Dette gravitasjonspunktet ble opprettholdt også denne kvelden, men ble utfordret både av blåsernes rutine og tillagt primalkraft.

Særlig Mats Gustafsson bidrar aktivt i det å kunne fange publikums blikk. Med en spillestil som pustes, peses og hyles ut av hornet, makter mannen å skape assosiasjoner til den beste punken slik den fremsto på slutten av syttitallet. Sammen låter disse musikerne slemt, befriende og rent ut rensende. De står ikke tilbake for noe eller noen.

Cato Salsa Experience

Skulle et band fra den norske garasjerocken klare å vinne over et jazzpublikum som nettopp hadde blitt utsatt for noe av det beste innen nordisk frijazz? Det så mørkt ut i til å begynne med. Men da Cato Salsa Experience banker i gang med en medley av King Crimson-toner og sin egen Freakout, står publikum i stor del stille. Ingen tegn til respons altså. Men da de bråstopper med et et herlig smell, eksploderer tilsynelatende hele salen. Rocktrøkket som oslobandet serverer er tydeligvis et velkomment innslag i jazznatten.

Gode vibber
Cato Salsa Experience fortsetter på den gode vibben, og byr på en rekke av sine egne låter – alle i stand til å vise frem et rockband av dimensjoner. Bassist Christian Engfelt trekker bandet dansende med seg inn i en miks av det som kun kan karakteriseres som herlig drivende rock. Det er på dette tidspunktet lite som tyder på at de har tenkt å løse opp trøkket, for i stedet holdes pedalene inne gjennom størstedelen av settet.

Før det hele ender opp i et sammensurium av rock, jazz og frie former, fremvises en klassiker i nesten original tapning. Cato Salsa-gutta virker respektfulle i starten, men etter hvert legger de seg mer i selen og gjør Televisions Marquee Moon til sin egen. Genialt!

The Thing m/ Joe McPhee og Cato Salsa Experience

– Nå skal det bli morsomt, ler hele Cato Salsa fra scenen der de under et mellomspill slipper til både The Thing og JoeMcPhee. Alle finner sine plasser, og før vi egentlig får reagert, er jazzguttene i gang med å rive opp i Cato Salsa Experiences grunnleggende toner. Blikk veksles, smilene er tydelige og gleden er stor etter som de kommer lenger og lenger ut i det improviserte settet.

Hadde gjort Zeppelin stolte
Det hele resulterer i et himmelfall av en opplevelse, og de to gruppene jager hverandre opp i skyene og inn i de dypeste skoger av lyd. Da de kjører i gang med sin unike tolkning av en av de ultimate rockklassikere, står det nok klart frem for de fleste at dette er en kombinasjon som fungerer på alle plan. Led Zeppelins Whole Lotta Love er udiskutabelt et flaggskip i rocken, men denne kvelden adopteres låten av to band som gjør låta til sin. Til et ikon smurt inn i garasjefett og frijazz. De fire britene bak opphavet hadde sannsynligvis nikket anerkjennende med fliret godt plantet i fjeset om de hadde fått med seg denne fremføringen, hvor også den inspirerte Bård Enestad bak mikrofonen bør fremheves.

Men selv om de rent ut griper balletak på slike store låter fra rockens leksikon, beholder disse eminente musikerne likevel essensen av låtmaterialet de griper tak i. De freser avgårde i en fart som gjør salen sprø av glede, og som tidvis ender opp i lydvegger av massivt format. Men veggene som ogir salen er mer enn grå betongflater. Her males de tilsynelatende opp av strålende horn, massive trommer og tangenter. Alt med gitarer og bass på topp, og som setter en aldri så liten spiss på det hele.

Sikter vel høyt
De tre aktørene ender opp med Theme De Yoyo, en perle fra 1970 signert Art Ensemble Of Chicago. Denne tolkningen setter bassist Engfelt inn i den lite misunnelige plassen til jazzdiva Fontella Bass. Men her faller han litt fra, for stemmen blir for spinkel og uferdig å tolke i forhold til den fyldige originalen. Når Motorpsycho gjorde den samme låta på albumet 10 for kort tid tilbake, valgte Bent Sæther sin massive buldrestemme i stedet – noe som syntes å lykkes bedre enn Cato Salsas tapre forsøk her.

Det siste bidraget de våger seg frem på med er en «urpremiere», er et spor de spøkefullt kaller Joe McThing Sounds Like A Sandwich. Dette banker de løs på med et frenetisk driv i noen minutter, men havner etter hvert opp i et kaos som krasjlander med et brak.

Like fullt er dette kanskje et signal om at fremtiden vil bringe flere samarbeider mellom disse bandene. Denne kvelden låt ikke som et smørbrød – snarere hørtes det hele ut som nirvana, shangri-la og paradis i ett. Helt utrolig faktisk…

Om skribenten

kommentarer