Hopes And Fears – Gode sanger om igjen

Det er en ganske uvant bandbesetning Keane stiller med. Vokal, piano, bass og trommer. Ingen gitarer altså. Og når sant skal sies så savnes de ikke heller.

De tre barndomskameratene kommer fra den engelske byen Battle og har spilt sammen i seks år. Lydbildet preges av piano og Tom Chaplins flotte stemme. Som ikke er veldig ulik Chris Martins fra nevnte Coldplay.

Hopes And Fears er et album med gode og solide låter. Særlig er Somewhere Only We Know, Bend And Break og Everybody’s Changing innslag som går rett inn i ørene – og blir der! Dette er til tider stemningsfull popmusikk med en vokal som virkelig kryper under huden på lytteren.

Likevel er det lite som skiller Keane fra andre band i denne sjangeren. Det hele blir for kjedelig i lengden. I hvert fall gjennom en hel plate, som denne. Plateselskapet reklamerer med at dette er for de som liker Travis, Coldplay, Radiohead og a-ha. Som kanskje er å ta litt for hardt i. Keane tilfører lite nytt, og det er så man spør seg: Er de influert av – eller har de kopiert disse?

Svaret ligger nok et sted midt imellom. For de som ikke kan få nok av popmusikk med lys falsettvokal, er nok denne plata midt i blinken. De som derimot forventer litt mer, blir vil fort bli skuffet over Hopes And Fears. Dette selv om albumet altså inneholder et par virkelig bra spor.

Vi snakker latså slett ikke om et dårlig produkt, men om et album som mangler noe for å kunnet karakteriseres som det helt store. Platen mangler særpreg, noe som gjør det hele kjedelig. Dersom ikke Keane kommer opp med noe mer spennende og originalt neste gang, er nok dette ytterligere er et britisk band som fort går i glemmeboka.