Scroll To Top

Mørk sommer

Intervjuer 1. august 2004
Artister: Sjangre: ,

Foto: Morten Rand-Hendriksen (morten.rand@panorama.no)

Deres siste plate Death Cult Armageddon nærmer seg tre hundre tusen solgte eksemplarer på verdensbasis, de har vunnet to Spellemannspriser og en Alarmpris for beste metal album og de er på turné med Black Sabbath, Judas Priest og Slayer. Men gutta i Dimmu Borgir blir fortsatt møtt med en kald skulder fra det norske pressekorpset. Med dette som bakteppe tok Panoramas utsendte en prat med erkekjetteren Shagrath, eller Shaggy som crewet kaller ham, foran bandets andre konsert i Vancouver på under ett år.

Fotograf: Morten Rand-Hendriksen– Dere spiller på Ozzfest. Hvordan gikk det til?
– Det var vel managementet som ordnet det. Sharon (Osbourne, red.anm.) hadde sett den siste videoen vår og likte det hun hørte.

Shagrath, iført militærshorts, en svart T-skjorte og en svart caps setter seg tilbake og tar seg en røyk. Rett under oss har bandets mange riggere begynt soundcheck, og rungende basstrommer og samples rister hele huset.
– Vi har også turnert mye i USA og fått mye bra respons så alt bare falt på plass.

Deler scene med legender
På årets Ozzfest deler Dimmu Borgir hovedscenen med metal legendene Black Sabbath, Judas Priest og Slayer, Zakk Wyldes Black Label Society og Superjoint Ritual.

– Det er stort å spille med band du har hørt på siden du var 6 år gammel. Vi har spilt med Judas Priest før, men på denne turneen når vi ut til et helt annet publikum. På hovedscenen er det mye rene metal fans, så det er litt annerledes enn vi er vant til. Og vi spiller digre stadioner der det er seterader helt opp til scenekanten. Det er litt rart å spille for folk som sitter. Det er som om de kommer for å se en film på kino. Og hvis vi oppfordrer publikum til å reise seg opp og stå på setene, får vi bot. Men turneen er bra. Når vi drar på headliner-turneer ender vi ofte opp på steder med skikkelig dårlig standard. Det lukter vondt, maten er dårlig og alt er råttent. Her spiller vi på de fineste stedene, alt er rent og veldig profesjonelt og maten er bra.

Fotograf: Morten Rand-HendriksenTurné med startproblemer
Det var bare med nød og neppe at bandet kom seg til USA. Like før avreise viste deg seg at bandets nye trommis Reno Kiilerich ikke kunne få arbeidstillatelse i tide. I hui og hast ble amerikaneren Tony Laureano flydd inn og de to hviledagene bandet skulle ha hatt i Norge ble brukt til intens øving for å trene erstatningen. Det kan se ut til at bandet har lært en lekse.

– Fra nå av blir bandet bare oss fem som står foran. Vi kommer ikke til å ha en permanent trommis. En session trommis funker bedre økonomisk og hvis det ikke funker kan vi bare hyre en ny.

Tar avstikkere
Ozzfest spiller bare annenhver dag, så innimellom tar Dimmu Borgir og de andre bandene seg tid til noen headlinershow. Det koster penger å dra på turne og Shagrath forteller at disse små sidesprangene hjelper til med å finansiere bussen og mannskapet.

– Å dra på turne er en jobb. Det blir mye penger ut av det, men det er også slitsomt. Bandet er veldig disiplinert, men vi blir lei av hverandre etter en stund. De første ukene går alltid glatt, men etter hvert blir det kjedelig. Det er mye venting. På Ozzfest er settene bare 30 minutter lange. Det er 5 sanger. Resten er bare venting. Personlig foretrekker jeg å være i studio.

Black Metal, en krevende sjanger
– Mange band skriver låter mens de er på turne. Hva med dere?
– Det funker bare ikke. Vi trenger ro for å skrive musikk. Det er mye tenking og teori i Black Metal. Det er en musikkform du må lære. Det tar mange år å sette seg inn i tankegangen bak. Black Metal er teknisk og sofistikert og musikken krever mye av musikerne. Verdens beste jazz eller blues trommis kunne aldri spilt Black Metal. Heller ikke en rockgitarist. I hvert fall ikke uten å øve vanvittig mye først. Det er som med opera. Første gang du hører musikken er det bare bråk. Men hvis du setter deg ned og studerer den er det mye å hente. Musikken er en port inn til et annerledes univers.

Den siste turnéen før studio
Fotograf: Morten Rand-HendriksenEtter to Spellemannspriser og seksere i VG kan det virke som om Black Metal er i ferd med å bli stuerent. For Shagrath spiller det ingen rolle hvorfor folk hører på musikken deres.

– Det er ikke mange som ser budskapet bak. Men hvis de vil sette seg inn i det vi har å si er det mye å hente. Det er bra å vinne Spellemannsprisen, det viser at vi er seriøse musikere og at det vi gjør tas alvorlig, men det var mye større å vinne Alarm prisen. Spellemannsprisen blir gitt av en jury. På Alarm prisen er det folket som stemmer.

– Hvor går ferden videre for Dimmu Borgir
– Dette er den siste turneen vi gjør for Death Cult Armageddon. Når vi er ferdige her skal vi hjem og finne roen og begynne å jobbe mot neste album. Det blir nok ikke noen turneer på et par år.

Med et smil om munnen og et fast håndtrykk går Shagrath tilbake til garderoben for å starte en og en halv time med sminke og klær. Han fortalte at rett før konserten, når introen går og bandet kjenner energien fra fansen, er det en nesten overmenneskelig følelse. Og når Shagrath og resten av bandet tramper ut på scenen gjennom et teppe av røyk er det akkurat det de er. Overmenneskelige. Med publikum i sin hule hånd.

Om skribenten

kommentarer