Scroll To Top

Please Describe Yourself – Formidabel skotsk pop

Plater 2. august 2004
Karakter

Inntil nå har skottene i Dogs Die In Hot Cars markert seg som et lovende popband med noen gode singler, et elendig navn og en Def Leppard-aktig uflaks. I mai ble gitarist Gary Smith meid ned av en bilist på vei i feil kjøreretning, og i fjor led vokalist Craig Macintosh nesten rockedøden da mikrofonen hans ble plagsomt strømførende. Det gikk bra, selv om slikt kan ta bort gløden fra de beste.

Men nå ser det altså endelig ut til å lysne for det hardt prøvede bandet. Og med en britisk musikkpresse i sommerlig ekstase over en haug nye band, så er det svært gledelig å endelig kunne rapportere om noe som ikke kjennes oppskrytt, pretensiøst og middelmådig. Please Describe Yourself er tvert i mot noe av den friskeste og morsomste popmusikken som har kommet fra øya på flere år.

Bandets gitarbaserte og uptempo popformel er smart utført, og ikke typisk for popscenen av i dag. Her går det i klassiske fengende vers og refreng over avanserte og kjappe akkordrekker som føles uendelig riktige i øret. Koringer er mer regelen enn unntaket på sangene her. Synthbruken er perfekt understrekende og gitararbeidet er ofte fortryllende arrangert. Vokalist Macintosh har en følsom popstemme som formidler tekstene på en affektert, men samtidig ydmyk måte, med en evne til intonasjon mange vokalister kan misunne ham (og lære av!).

Det beste med Dogs Die In Hot Cars er deres totale mangel på selvhøytidelighet og deres like totale ufeilbarlighet når det gjelder å komme opp med fengende popmelodier. Dette er en kompakt plate bestående av ti sanger på trettifem minutter. Men det er faktisk nok, for ikke ett sekund går til spille i unødvendig staffasje eller eksperimentelt sammenbrudd. Please Discribe Yourself er selve destillatet av hva pop er og bør handle om; et knippe velsignede melodier, et oppfinnsomt band, en selvbevisst vokalist og en detaljrikdom i produksjonen som får lytteren til å vende tilbake gang på gang for å oppsøke rusen som bare god kvalitetspop gir.

Det er fristende å trekke linjer tilbake til XTC og deres smidige kunstpop. Det er ikke helt på jordet heller, for Dogs Die In Hot Cars har innslag av intelligensen og punkslengen hos XTC. Men har samtidig mye av humøret fra Dexys Midnight Runner – det andre bandet som stadig blir namedroppet i forbindelse med Dogs Die In Hot Cars. Og når vi først er inne på navneslipp, så kan vi også ta med en tidlig Elvis Costello, fratatt all form for usympatisk bitterhet, men med øret for melodiske kilevinker inntakt.

Men først og fremst er Dogs Die In Hot Cars noe for seg selv, og samtidig det verden trenger akkurat nå – et intelligent og folkelig band uten kvasikunstneriske nykker.

Dogs Die In Hot Cars har det som skal til for å bli store: en voksende katalog med perfekte popsanger, en karismatisk vokalist, humor og en sunn holdning til bandlivet. Alt tyder på at de har forstått sammenhenger mellom pop og kunst, nemlig at god popmusikk både skal være befriende tøysete og befriende intelligent på samme tid. Forgjengelig? Kanskje, men egentlig tror vi ikke dette bandets musikk representerer noe flyktig. For en debutplate av et slikt kaliber kan da umulig være en tilfeldighet?

Om skribenten

Øyvind Svaleng

Bibliotekkonsulent, bosatt i Drammen. Twitter: @swazi98chafin Last.fm: last.fm/user/Swazi Rateyourmusic: rateyourmusic.com/~swazi98chafin

kommentarer