Scroll To Top

Platespillergalskap og kaosrock

Konserter 3. august 2004
Karakter

(Høvleriet, Haugesund – lørdag 31. juli 2004)

Safe As Milk skulle vise seg å mane frem noen fine sett denne andre kvelden og står frem som et levedyktig innspill i den gode smak her til lands. Det føltes som om det var noe færre mennesker her denne kvelden, men likevel føltes det aldri pinlig tomt. Dette er nok et vitnesbyrd på festivalens etter hvert innarbeidede gode rykte og bør være en korrekt pekepinn på fremtidige publikumstall.

Før vi kan konkludere med nok en festivalsuksess dette året, skulle vi først gjennom den andre halvdelen av årets program som inneholdt både norske og utenlandske navn. Denne gangen skulle det vise seg at de norske måtte finne seg i å stå i bakre rekke da både Philip Jeck og Donna Summer viste seg frem på høyst inspirerende måter.

Philip Jeck

Etter en solbrent dag på strender og på havnas uteserveringer var det på tide å trekke inn i Høvleriets kjølige mørke nok en gang. Der startet det hele med et utrolig deilig sett av den fantastiske Philip Jeck. Kun med to teipede platespillere og noen effektbokser klarte han skape lydbilder av en helt annen verden. Ved å åpne/avslutte med et manipulert riff fra For Those About To Rock av AC/DC pakket han det hele inn i et smilende sett.

Men, resten av settet var likevel smørt inn i mannens eget uttrykk. Kildematerialet ble aldri helt synlig for publikum; kun en pianolinje eller et strykerarrangement titter tidvis ut av det knitrende lydfundamentet. Mørke stemninger skyves ut over publikum og i løpet av kort tid står hele salen og svaier. Den lille briten sitter bøyd over sine bokser og platespillere og knekker frem noen av de mørkeste og vakreste lydlandskapene denne anmelderen har hørt på lenge. Et virkelig funn av en mann og en av festivalens virkelige perler dette året.

JetSetNjet

Dette rockebandet klarer kapsle inn alt det fin musikk burde inneholde; godt driv, høy intensitet og en spilleglede av en annen verden. Dessverre fikk de seg en på trynet når basstrommepedalen gikk føyken i begynnelsen av settet. Men etter en litt kjip pause, der de kanskje burde benyttet sjansen til å improvisere uten trommer, var de tilbake med fullt trøkk og smilet godt til stede.

Dette er definitivt ikke et band for de av våre lesere som liker god lyd og streite akkorder. JetSetNjet kjørte i gang et sett som låt som en blanding av klassisk pop dresset opp i pønkintensitet og progrockstrukturer. Det låt kaotisk og pent på en og samme tid; gitarene, jamret, vokalisten hørtes knapt, basspedalen gikk i ett og theremintoner gjallet gjennom rommet.

JetSetNjet er et høyst interessant bekjentskap som burde være et besnærende navn for de av våre lesere som liker kaosteoretisk popmusikk som svenske Silverbullit eller kanadiske Broken Social Scene.

MeJamYouSpam

I løpet av den siste tiden har det blitt stadig større oppmerksomhet rundt band som benytter playback og ferdigstilte lydspor i sine scenemanifestasjoner. Chicks On Speed og Peaches er jo to av de mer beryktede med slike holdninger. Det er mange som setter stor pris på disse artistene, og undertegnede skal ikke lempe noen form for kritikk på disse. Men, det føles likevel litt som en liten ripoff av publikummet.

MeJamYouSpam er en duo bestående av gitar og stemme i levende live på toppen av det materialet som allerede ligger på teip. Da gitaren er en viktig del av duoens lydbilde, klarer de gjøre en del spontane innspill på musikken og når de i tillegg klarer å få frem en sjarmerende sceneglede er det på langt nær så ille som man kanskje skulle ha trodd. Noen gode låter og en smittende spilleglede burde være et godt utgangspunkt for en videre fremtid for de to jentene.

Donna Summer (alias Jason Forrest)

Denne amerikaneren hadde undertegnede fått ferten av da han dukket frem i løpet av dokumentarserien This Is Our MusicMTV. Det var også denne mannen som var en av hovedgrunnene til at Panorama tok turen over fjellet denne helgen. Dessverre klarte han på en eller annen måte å ikke helt innfri denne kvelden.

Det er tydelig at denne mannen er en amerikaner; han står nesten i fullstendig kontrast til den dempede holdningen til Jeck først på kvelden. Summer/Forrest er overalt og ingensteds. Den kaotiske programmeringen han baserer sin musikk på visualiseres av et frenetisk kroppspråk hentet like mye fra syttitallets disco og hardrock som fra åttitallets aerobic.

Han skriker, gjør grimaser og vil hause opp hele lokalet, ”we all know that you like techno” sier han før han banker løs videre i et sett tuftet på en del av de samme holdningene som preger musikken til Kid606. Det er smittende morsomt i begynnelsen, men utover i settet synes mister han litt fous på fremdriften og mister mange av de detaljene som gjør musikken interessant av syne. I stedet leverer han heller morsomme beats og en ironisk tone. Når han trykker feil på tastaturet og stopper opp trekker han bare på skuldrene og sier:
– That’s what you get when you sign to Warp. Et spark til både seg selv og plateselskapet.

Så er det over; Safe As Milk slukker lyset for sjette gang og publikum faller ut i den mørke sommernatten fulle av musikk og godt humør. Det burde være gode sjanser for at de klarer mane frem en ny festival neste år – da er Panoramas anbefaling at man tar turen til Haugesund!

Om skribenten

kommentarer