Scroll To Top

Kjartan Salvesen – Idol? Nei takk!

Plater 9. august 2004
Artister: Sjangre:
Karakter

Det er en høyst uheldig bruk av ordet idol når det knyttes opp mot musikkindustriens ønske om å skape en popartist som vil selge flest mulig til et forhåndsdefinert publikum. Det forsøkes å finne frem til hva folket vil ha, lar låtskrivere levere tidvis høyst middelmådige poplåter til et album som ikke har noe ønsker om å gi noe tilbake til folket annet en ren underholdning; knappest noen grunn til å bruke ordet idol.

Denne konkurransen som førte Kurt opp i verdenseliten av fremstemte og standardiserte mediayndlinger har skapt et hysteri av kjedelige proporsjoner her hjemme og man slipper ikke unna informasjonsstrømmen om deltakernes kjæresterier, favorittfilmer eller få vite at de er glad i foreldrene sine.

Det har også vært umulig å unngå å vite at de mest talentfulle av de som deltok i årets konkurranse ble stemt ut av et folkelig flertall; at det samme folkelige flertallet mente at det var ”blodig urettferdig” at de ble stemt ut til fordel for andre sier vel kanskje sitt om den gjennomsnittlige Idolseer.

Dermed ble man til syvende og sist sittende igjen med Kjartan Salvesen; en ”gutt fra gata” som har drømt om å vinne en platekontrakt og som nå sitter igjen på en stadig mer utvannet trone som en halvslapp versjon av Kurt. For det er nettopp sammenligningen med Kurt som senker denne debuten nesten før den har blitt sluppet på folket. Kurt hadde strengt tatt ikke et bedre debutalbum, men han hadde en single skrevet for historiebøkene og en stemme få her til lands vil klare å matche. Kjartan har ingen single som kan konkurrere med She’s So High og har heller ingen stemmeprakt som vil bli husket når året er over og albumet vil være å finne i tilbudshyllene i platebutikker over hele landet.

Musikken på albumet klarer aldri bryte ut av den gjørma som musikkindustrien skyver inn på listene med massiv promotering. Låtene på denne debuten låter rett og slett som forkastet materiale som bl.a. Espen Lind ikke syntes var godt nok til sine egne album. Det er kanskje denne følelsen av restemateriale som preger albumet – de fleste låtene er middels poplåter fra den norske musikkindustrien.

Der en rekke norske band nå makter å skape noe eget fremfor å kopiere internasjonale stjerner, velger Salvesen å følge det som er populært på listene for tiden – her skal det tydeligvis ikke tas noen sjanser. Man er nok redd for å støte fra seg den tilhengerskaren som stemte Kjartan frem til dette albumet og resultatet er et album som ikke gir lytteren noe som helst utenom det vanlige. Dette kunne rett og slett vært hvem som helst. Salvesen er riktig nok ført opp på bidragsyter på tre av sporene, men disse klarer heller ikke skape forventninger til hva han måtte finne på ved neste veikryss.

Men, det som irriterer undertegnede mest er det kanskje Salvesen selv som leverer helt til sist. I takkelisten i omslagsheftet leverer han den pinlige linjen, ”Den som jobber hardt vil lykkes”. Det er sikkert ment godt, men når det kommer fra en som har fått levert en ferdigpakke av dimensjoner fra et av verdens største plateselskap blir det et ballespark mot unge band i kjellere landet over.

Dette albumet har solgt i bøtter og spann, postere av mannen henger sikkert på mange pikerom og han selger ut konserter hvorhen han kommer. Men, det endrer ikke den bunnkarakteren undertegnede gir ham. Dette er nemlig langt under pari for hva en musikkindustri burde klare å skape med de ressursene de har hatt tilgjengelige for dette prosjektet.

Men, det aller tristeste er likevel at de store selskapene igjen har hatt bind foran øynene – i stedet for å satse på noe som kan redde dem i fremtiden satser de på det folkelige i nuet. Dette er en nåtid som er basert på fortidens prestasjoner og er ytterligere en spiker i kista for de store selskapene verden over.

Om skribenten

kommentarer