Plays Standards – Frie standardtolkninger av japanske stormestre
I løpet av de siste årene har denne anmelderen blitt stadig flinkere til å la være å søke opp kopier av Sonic Youth og Townes Van Zandt; det står allerede hyller fulle av slike plater hjemme og samler støv. Hvorfor – fordi de fleste bandene kun er skygger av sine forbilder. Men, etter som man blir eldre lærer man seg til å like musikk uten å nødvendigvis tenke på hvilken bås det tilhører. Man er ikke avhengig av å finne frem til det siste albumet til en blass kopi av Oasis eller Nirvana; i stedet er det oftest mer morsomt å begynne på nytt i ukjent land.
Dermed risikerer man i løpet av en dag å høre på cLOUDDEAD og deres avantgarde hip hop, lytte til countryrocken til My Morning Jacket eller komme hjem til alltid strålende Jaga Jazzist. Det spiller egentlig ingen rolle så lenge musikken setter deg i fyr og flamme. Det er nettopp dette frisinnet som Ground Zero grep tak i med sitt album av coverversjoner. Sporene på dette rent ut glimrende albumet er tatt fra en rekke forskjellige sjangre, men dresses opp i bandets eget sound. Med en visjonær med Otomo Yoshihide bak rattet kan det sjeldent gå galt og gjør det definitivt ikke her. Plays Standards er blitt et fullkomment album og er en genuin hyllest til god musikk.
Flere av bandets medlemmer regnes som strålende improvsasjonsmestre og de har blitt kjent både under eget navn og i ulike grupper. I Ground Zero derimot er de under ledelse av den strålende Otomo Yoshihide og det er hans visjon som preger albumet. Under hele bandets eksistens var han den udiskutable lederen selv om de andre dro med seg sterke kvaliteter inn i arbeidet. På Plays Standards er det også han som har valgt ut låtene og utdyper hvorfor de er blitt valgt ut til skiva.
Denne samlingen begrenser seg ikke; her er det like god plass til standarder som Those Were The Days og signaturlåter fra pennen til Burt Bacharach som det er til tematikken fra japanske tv-serier. Man skulle kanskje tro at dette ville gi albumet et sprikende uttrykk, men Ground Zero er en samling av sterke utøvere og de pakker inn originalene i et språk som binder det hele smakfullt sammen.
Det åpnes med den smittende fine El Derecho De Vivir En Paz + Shinoshin ¾. Et strålende riff leveres av saksofonist Kikuchi Naruyoshi og bandet løper inn i en fengende låt som er like mye pop som ren frijazz på en og samme tid. Smilet klistres på lytteren og forsvinner ikke på en lang stund – det har en tendens til å bli liggende i spilleren uten avbrudd i lang tid.
Albumet ble spilt inn i løpet av få dager og denne spontaniteten er tydelig til stede i musikken. Låtene renner over av små innfall og deilige grep fra bandets medlemmer; det virker ikke være noen ende på hva de heller inn i originalene. Likevel føles det aldri som det blir for mye av det gode – man er hele tiden på den rette siden av streken.
Det fine med dette albumet er at de sjelden lar originalen få for mye å si; samtidig lar de heller ikke essensen av kildematerialet forsvinne bak sine ego. Et spor som den klassiske standarden Those Were The Days er lett gjenkjennelig i sitt samplede tema av Sergey Kuryokhins pianospill fra Sachiko Matsubara, men pakkes inn i saksofonhyl, avant rock og rene støytanker. De veksler på å ta teten, Yoshihide er en tilbakelent leder, og de flyr frem og tilbake mellom trofast tematikk og dekonstruksjon av kildematerialet.
Denne frisinnede tankegangen om det å spille inn coverversjoner blir enda tydeligere for lytteren desto lenger ut i plata man kommer. Det hele dynkes i et psykedelisk og rullende driv på perlesporet Miagetegoran, Yoru No Hoshi Wo. Et massivt orkester legger seg i selene for å skape et av de tyngste jazzsporene denne anmelderen har hørt. Med den alltid strålende Naruyoshi på toppen av dette slamrende fundamentet kjører det lytteren i senk.
Det avsluttende dobbeltsporet A Better Tomorrow + I Say A Prayer (Roland Kirk Version) er så massivt jazz virkelig kan være; mektig på en måte det meste av rock kun kan drømme om å skape. På dette ti minutter lange sporet summerer man opp bandets uttrykk på en perfekt måte og Yoshihide sier det kanskje best selv i omslagsheftet, ”The concept of bringing mountains of riffs from that great searcher, Coltrane, throughout Bacharach’s arrangements is actually a source idea for this entire album”.
Kaos settes i håndjern med spontane strukturer og skaper et uttrykk som spinner avgårde gjennom lytteren og vi finner oss selv sittende mot veggen i det sporet avsluttes; skjøvet tilbake av det utrolige trøkket bandet avslutter plata med.
Plays Standards er rett og slett en rendyrket klassiker av gammelt, godt merke. Dette er et album som ikke vil slutte å imponere deg på lang, lang tid. De gode melodiene som ligger til bunn for bandets endelige uttrykk er proppet fulle av snedig fine detaljer, lekne solister og en visjon som aldri bommer. Dette albumet er den perfekte inngangsport til improvisasjon, frijazz og leken musikk.
