Scroll To Top

Het åpningsdag

Konserter 12. august 2004
Artister: Sjangre:
Karakter

(Øyafestivalen, Middelalderparken – Oslo, torsdag 12. august 2004)
Foto: Nils F. Skumsvoll (nils@panorama.no)

Black Debbath
(Enga Scene, torsdag 12. august 2004)

Småmorsom åpning
Tøyserockerne i Black Debbath, med Lars Lønning og ” BareEgil Hegeberg i spissen, hadde æren av å åpne Øyafestivalen 2004. På hovedscenen Enga sparket de torsdag ettermiddag det hele i gang med opplesning, sekkeløp, champagne, brød og tung rock på programmet.

Fotograf: Nils F. SkumsvollDet er i bunn og grunn lite å utsette på Black Debbaths musikalske kvaliteter, og som seg hør og bør i denne gjengens selskap er humor og ablegøyer ikke ukjent tilbehør når bandet inntar en scene. Så også i festivalsammenheng. Bandet presterte og ga publikum det de var kommet for å se, og sørget for at festivalen åpnet med et brak.

Julian Berntzen
(Enga Scene, torsdag 12. august 2004)

Fint og uengasjerende
Bergens nye yndling Julian Berntzen fikk overta hovedscenen etter Black Debbath og leverte et presist, men ikke direkte spennende sett. Fyren er utvilsomt flink og et stort talent som tidligere har overbevist stort med sin melodiøse og harmoniske popmusikk. Likevel taler Fotograf: Nils F. Skumsvoll mye for at unge Berntzen passer aller best i mindre mørke lokaler enn på en stor utendørsscene i ettermiddagssolen en sensommerdag i hovedstaden.

Låtene fra konseptplaten Waffy Town fungerer tidvis utsøkt i plateform, og Julian Berntzen har også tidligere bevist at materialet utvilsomt lar seg overføre fra plate til scene. Likevel føltes torsdagens forestilling noe tam i forhold til hva vi hadde kunnet håpe på.

Dörty Oppland m/ OnklP & Jaa9
(Sjøsiden Scene, torsdag 12. august 2004)

Hip hop uten sjel
Opplandsrapperne Dörty Oppland hadde fått med seg OnklP & Jaa9 til sin opptreden på Øyafestivalens mellomstore scene denne ettermiddagen. Både hovedband og gjesteartister har gjennom det siste året blitt opphauset noe vanvittig i norske medier, så at mange hadde store forventninger til dem kom ikke som noen stor overraskelse.

Fotograf: Nils F. SkumsvollProblemet med Dörty Oppland, som med mye annet innen norsk rap, er at låtmaterialet jevnt over er relativt uinteressant, mens alt henger og står på det tekstmessige. Dörty Oppland klarte på ingen måte å overbevise heller å overbevise med sin forestilling på Øya, og går rett inn i historien som atter et overhypa norsk hip hop-prosjekt.

Tekster som omhandler damer, kjendiser og alkohol er på ingen måte alene nok til å forsvare gjengens forsøk på å innta tronen som Norges neste hip hop-konger. Spesielt ikke når det musikalske er bygget på annet enn repeterende beats med uvanlig lite musikalsk variasjon. Morsomt for noen kanskje, men ufattelig kjedelig for flere.

JohnDoe
(Enga Scene, torsdag 12. august 2004)

Ja takk til JohnDoe
Trøndelagsrockerne JohnDoe etablerte seg med et smell med debutplaten Ja Takk Til Trøbbel i fjor. Denne gruppen har potensiale i bøttevis og kan med årene utvikle seg til å bli et av landets Fotograf: Nils F. Skumsvollviktigste band innenfor norskspråklig rock. På den største Øya-scenen hadde bandet sjansen til å få vist seg frem for et stort publikum, og kapret garantert et knippe nye tilhørere etter sin korte, men konsise forestilling.

JohnDoe bød også på noen nye låter som lover bra for kommende utgivelser fra denne kanten. Til tross for at det ikke er mye å utsette på bandets innsats denne sene ettermiddagen, har trønderne likevel overbevist mere tidligere. Gruppen passer nok fremdeles best på mindre innendørsscener, men vi skal samtidig ikke avvise deres relativt store potensiale til å kunne bli et enormt liveband med tid og stunder.

The Soundtrack Of Our Lives
(Enga Scene, torsdag 12. august 2004)

Festlig lydspor
Gøteborgklanen The Soundtrack Of Our Lives kommer med sitt etterlengtede fjerdealbum i høst, og under Øyafestivalen fikk de sjansen til å presentere nye såvel som eldre låter i en fin kombinasjon. Med frontguru Ebbot i front innehar disse svenskene en selvsikkerhet og stødighet som er uslåelig i skandinavisk rock.

Fotograf: Nils F. SkumsvollEbbot dinglet rundt på scenen og laget ablegøyer mens han sang, og virket tidvis mer interessert i å tulle og tøyse enn å engasjere seg i musikken. Likevel ble bandets sett en fornøyelig oppvisning i rock’n’roll-estetikk av den mer klassiske sorten. De nye låtene som ble presentert lovet samtidig godt for det kommende albumet, og selv om TSOOL kanskje ikke var helt konsentrert på scenen, ble det hele gjennomført med en profesjonalitet som understreker bandets kvaliteter både på godt og vondt.

The Unicorns
(Vika Scene, torsdag 12. august 2004)

Artig i rosa
De unge casiorockerne i kanadiske The Unicorns gjorde sitt beste for å skape liv og røre fra festivalens minste scene, Vika. Fotograf: Nils F. SkumsvollForestillingen var ikke veldig ulik den våre egne Don Juan Dracula serverte fra samme sted for et år siden, men ble ikke fullt like overbevisende.

Men bandet innfridde egentlig, og vel så det, og tatt i betraktning medlemmenes unge alder og det faktum at dette kun var andre gang de sto på en europeisk scene gjorde nok sitt til at brorparten av festivalgjengerne ikke hadde noe forhold til The Unicorns i forkant av denne opptrednen. De som likevel fant veien frem til den lille scenen lot seg lett rive med av bandets artige spillopper.

The Streets
(Sjøsiden Scene, torsdag 12. august 2004

Gatepredikant med budskap
Den store vinneren av Øyafestivalens åpningsdag ble utvilsomt erkebritiske The Streets, som med sin forestilling sjarmerte publikum i senk med sitt heftige show. Med to sterke album i bunn og med en sjelden attityde, fikset Mike Skinner og hans kumpaner liveformatet med stor overbevisning i skumringen.

Fotograf: Nils F. SkumsvollI solnedgangen som fant sted parallelt med The Streets’ utsøkte show hersket det nærmest en magisk stemning over Middelalderparken til tonene fra Let’s Push Things Forward og andre originaler signert Skinner. Uheldigvis begynte konserten fra et enda større navn, franske Air, bare litt ut i settet til britene, noe som medførte at mange publikummere etter hvert begynte å bevege seg bort fra Sjøsiden og bort til Enga. Det skulle de kanskje ikke ha gjort, for det var ingen som var i stand til å kunne overgå The Streets denne festivaldagen.

Air
(Enga Scene, torsdag 12. august 2004)

Avbalansert vellyd
Franskmennene i Air har siden gjennombruddet i 1998 etablert en stor tilhengerskare her i landet som i den vestlige verden for øvrig. Ikke uventet var de også kveldens aller største trekkplaster, noe som gjenspeilte seg foran Øyafestivalens største scene Enga.

Fotograf: Nils F. SkumsvollAir kom, leverte varene og presenterte seg selv og sin musikk med en vellyd som utvilsomt kledde de avbalanserte låtene godt. Men mer enn noe så lød dette bedre enn det så ut. Med en relativt mørk scenebelysning ble det aldri spesielt spennende å følge franskmennenes sceneopptreden. Deres innadvendte stil passer likevel godt til Airs musikalske uttrykk, men i forhold til The Streets’ konsert som gikk parallelt på den mellomstore scenen, ble dette den strake motsetning. Altså på ingen måte verken uspennende eller dårlig, bare ikke fullt så engasjerende som vi kanskje kunne ha håpet på.

Om skribenten

kommentarer