Scroll To Top

Jazz uten grenser

Konserter 14. august 2004
Karakter

(Oslo Jazzfestival, Blå – Oslo, lørdag 14. august 2004)
Foto: Promo

Jazz er som poteten; den kan brukes til alt. Fra gladstemt dixieland, via mørke jazzklubber med John Coltrane eller frijazz uten refreng, til den knitrende støymusikken. Det som binder sjangeren sammen som begrep er en kombinasjon av nysgjerrighet og driv. En heldig definisjon som ikke setter noen grenser for hvordan resultatet egentlig kan låte, men som derimot gir en full frihet i uttrykksform. Det skulle både Fred Anderson Trio og Four Tet bevise som en sannhet gjennom sine sett denne kvelden.

Fred Anderson Trio

Lørdag var heldigvis ikke like het på Blå som de foregående kveldene. Tordenværet natten i forkant tok nok litt av brodden på tropenatten. Like fullt er det godt med folk og langt fra kjølig i det mørke lokalet i det Fred Anderson sparker i gang sitt sett. Den humørfylte syttifemåringen lar seg ikke be to ganger og kjører på til langt etter det var meningen at musikerne skulle gått av scenen. Ja, selv etter konsertslutt blir han sittende med et lurt smil om leppene og betrakte sitt publikum mens scenen ryddes rundt ham.

Et stjernelag
Det står klart fram for denne anmelderen at vi her befinner oss i selskap med storhet. Ikke bare er Anderson selv en sterkt stemt saksofonist, men han har også med seg et stjernelag av dimensjoner. Hamid Drake er en legendarisk trommeslager som har jobbet med en rekke av de største i jazzen. Bare å nevne folk som Pharao Sanders og Don Cherry burde noen og enhver en liten pekepunn på nettopp dette. Bassist Harrison Bankhead er på sin side et uskrevet blad for undertegnede, men som i løpet av konserten maktet å overbevise utallige ganger med fantastisk spill på sin ståbass.

Mye av den nordiske jazzen er farget av den virkeligheten vi lever i: Farget av asfalt, granskog og nordlys. Det kan like ofte spores i garasjejazzen til The Thing som i lydbildene til en improvisatør som Lasse Marhaug.

Fred Anderson Trio er imidlertid av en helt annen støpning. Her finnes en kombinasjon av den afroamerikanske folkesjelen og dens opprinnelse i Afrika. Flere ganger serverte disse eminente musikerne detaljer og grep hentet fra afrikansk musikk. På et innslag stemte eksempelvis Drake i med sterk sang – rett fra det afrikanske kontinentet – mens Bankhead strenget på med arabiske strykertoner og Anderson detaljerte med sin varme saksofon. Det hele var magisk.

Imponerende
Det var umulig å ikke bli imponert over disse tre, som både sammen og hver for seg klarte å trekke lasset. For her sto det aldri stille. Deilige instrumentgrep ble muliggjort, og årelang erfaring ble satt til godt bruk uten å tippe over i uheldig egoisme. Utvidede partier kun med en av medlemmene i gruppa ble videre gjort levende og pustende av deres utrolige spill.

Men ingenting varer evig, og til sist er det hele over. Fred Anderson ser som nevnt ut til å ville gi publikum enda mer. Men det står mer på programmet. Fred Anderson Trio går smilende av scenen foran et trampeklappende publikum som tydeligvis hadde fått det de kom for, og mere til.

Four Tet

Det var ikke like mange individer tilbake i lokalet da Four Tet gjorde seg klar på scenen. Men i løpet av settet, kom stadig flere tilbake i rommet for å høre mannens trippende elektronika. Under sitt pseudonym har Kieran Hebden skapt seg et navn som en av de fremste i verden innen elektronikasjangeren. Noe han også skulle komme til å vise frem denne lørdagskvelden.

Four Tet begynte fritt og uten særlige referanser til tidligere milepæler. Men etter som konserten fikk fart, dukket det opp lydkilder fra det eminente albumet Rounds. Vakre Hands er i utgangspunktet lett gjenkjennelig, men Hebden vrir det hele om i en endelig livemiks slik at referansen danner fundamentet for et tilsynelatende helt nytt spor. Dette er kanskje en årsakene som gir elektronikaen bånd til jazzen. Viljen til å stadig improvisere seg frem til nye ting, i stedet for å betro seg til allerede festet materiale, er en deilig egenskap som gjør det interessant å følge disse musikernes utvilking. Som publikummer gis nærmest en følelse av å være med på en reise.

Sjelden støyende
Men det betyr ikke at vi får høre helt nye ting uten referanser til tidligere storheter. Four Tet bruker benytter dette materialet og sine evner som improvisatør til å trekke frem et dansende driv som fører lytteren med på en blå tur gjennom musikken. Det blir sjelden støyende, men i siste del av lørdagens sett, våger han seg likevel frempå med en del flere harde grep som bråker noe mer. Kanskje er det et varsel om hva som kommer ved neste korsvei?

Etter at Four Tet gikk av scenen med et smil og et vink til sitt publikum, er det bekreftet at jazz faktisk kan være alt. På Blå denne kvelden ble nettopp dét bevist til fullt monn.

Om skribenten

kommentarer