Scroll To Top

Superjazzz is the new loud

Konserter 15. august 2004
Karakter

(Oslo Jazzfestival, Blå – Oslo, torsdag 12.august 2004)

Etter å ha blitt brennmerket av sola over tigerstaden en hel dag, var det med smil om munnen Panoramas utsendte falt inn på byens desidert beste klubb. Blå har i en årrekke vært arena for utallige strålende kvelder og ville være det igjen denne kvelden.

Varmen fra byens gater og smug hadde også trukket innomhus og det var tropetilstander i påvente av bandet. Men snarrådighet fra de ansvarlige ledet til at det snart ble delt ut kaldt vann til alle som ville ha og man unngikk nok dermed en del uheldige situasjoner.

Rock’n’frijazz
Men den varmen og rene gleden som slo mot trekanten som tuslet inn på scenen rett over ni var ikke til å ta feil av; det rant over av entusiasme fra et smilende publikum og man var nok alle klar over at dette ville bli en kveld av de sjeldne. De tre delte opp konserten i to like svette og glitrende sett basert på asfaltrock, tung blues og fri jazz. De har opp gjennom årene våget å ta tak i et noe uvant kildemateriale som utgangspunkt for sin musikk.

Det er ikke ofte vi får høre musikk fra White Stripes, PJ Harvey og The Sonics i frie jazzversjoner. Men, det gjør man nå. De utgir det strålende albumet Garage på den nye delen av Joakim Hauglands Smalltown Supersound; denne heter så treffende Smalltown Superjazzz.

Flinke musikere
I løpet av det første settet ser det ut til å være bassist Ingebrigt Håker Flaten som er ankeret mot kildematerialet; det er hans grep som holder stamriffet til To Bring You My Love i ånde mens Nilssen-Love og Gustafsson farer opp, ned og allsteds rundt ham. Det er også han som bruker sin ståbass på en utrolig solo av en annen verden og helt på tampen av denne trekker inn det mørke riffet fra Aluminum.

Det er også alt de bruker; de trenger ikke mer enn et riff for å fange essensen av disse låtene. De bygger dem ut, trapper dem ned og river dem i filler før de i løpet av de neste minuttene setter det hele sammen igjen. I The Thing har vi rett og slett fått et av kontinentets desidert beste band uavhengig sjanger.

Det som fanger undertegnedes oppmerksomhet mest er den perfeksjon som ligger til grunn for improviseringen; det stopper aldri opp. Være seg Gustafssons blafrende saksofonrop, Nilssen-Loves hamrende og søkende trommer eller den mørkstemte bassen til Håker Flaten – de skaper et uttrykk som er deres eget.

Utfordrede dansemusikk
De klarer finne det spontane i det strukturelle. Der en del frijazz ofrer driv til fordel for fullstendig improv, klarer The Thing kombinere det dansende med det intellektuelle. Den kvaliteten fører til at man like gjerne kan tulle seg inn i episke lydlandskap som å danse i bandets fete driv hvor de hugger seg ut på dansegulvet til salens store glede.

De slippes ikke av et hungrende publikum; folket vil ha mer, mer. De manes frem til scenekanten ikke en, ikke to, men tre ganger for å gi oss alt de har. I det glohete lokalet spiller de seg frem til våre hjerterøtter og klarer ofte fange det intense et tidels sekund etter at de har gitt oss sakralt stille toner.

En super aften
Vi gis raske, hoppende improvjazz og seige, drivende jazzepos dedikert til den strålende Joe McPhee. Men, selv dette må ende til slutt og etter nesten to timer er det over. Vi driver ut i den deilig lunkne augustnatten mens lyn og torden blitzer bak fjerne leiegårder. Det er naturens perfekte rammen for en elektrisk aften med The Thing!

Om skribenten

kommentarer