Scroll To Top

The Cure – Nesten som i gamle dager

Plater 25. august 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Robert Smith synes å ha mer på hjertet enn hva han har hatt siden Kiss Me Kiss Me Kiss Me så dagens lys i 1987, og tar samtidig et skritt eller ti tilbake til de gotiske røttene som gjorde The Cure til kultlegender midt på åttitallet. The Cure er også bandets klart mest interessante utgivelse på mange, mange år. Sannsynligvis må vi skru tiden tilbake til perioden før Disintegration.

Første singel ut fra albumet, The End Of The World, føyer seg faktisk fint inn i rekken av klassiske The Cure-singler, slik vi gjerne liker å huske dem. Men til tross for den noe dystre tittelen, er dette paradoksalt nok platens mest lystigste innslag. Det vil likevel ikke si at vi snakker om et ”lykkelig” ”Friday-I’m-In-Love!”-lystig The Cure, men derimot om et band som i tillegg til å levere gode melodier også beveger seg tilbake til den mørke stemningen som omga bandet da de befant seg på toppen av sin karriere.

Mye kan tross dette tyde på at toget har gått for The Cure. Robert Smith og hans kompanjonger vil selv etter dette neppe vise seg i stand til å ta tilbake tronen som de en gang regjerte. De har dessuten brukt altfor lang tid på å finne tilbake formen, noe de relativt ujevne utgivelsene gjennom nittitallet og frem til nå mer enn en gang har bidratt til å understreke betydelig.

Likevel er det like gledelig som det er oppsiktsvekkende å kunne utrope The Cure til bandets desidert sterkeste utgivelse på svært lenge. Forgjengeren Bloodflowers fra 2000, som visstnok skulle fullbyrde trilogien etter Pornography og Disintegration, kunne gi inntrykk av at bandet var på vei tilbake til noe. Men bare vagt. For denne blir bare som en parantes å regne i forhold til årets utgivelse.

I tillegg til nevnte The End Of The World, inneholder albumet en rekke bidrag med et klassisk, nærmest udødelig The Cure-lydbilde. Deriblant åpningssporet Lost, foruten Labyrinth, (I Don’t Know What’s Going) On og Talking Off. For å nevne noen. Alle disse kunne like gjerne ha hørt hjemme på plater som Pornography (1982), The Head On The Door (1985) eller Kiss Me Kiss Me Kiss Me (1987) som de gjør på The Cure (2004).

For i 2004 fremstår The Cure som et potent band som tilsynelatende er født på ny. Men om dette vil vare kan bare tiden vise, vi snakker tross alt om aldrende menn her; skulle nesten tro de gikk på Viagra! Dersom de viser i stand til å ivareta og bygge videre på uttrykket som kler dem best, som her, kan The Cure faktisk fremdeles ses på som et band for fremtiden. Og hvem skulle vel kunne tro det etter de magre årene bandet har lagt bak seg i forkant av årets overraskende og positive tilbakekomst?

Om skribenten

kommentarer