Scroll To Top

Graceland – Simons lykkeland

Plater 11. september 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

De som hadde fulgt med Paul Simon fra den gamle tiden, gjennom Simon & Garfunkel og over på solokarrieren, hadde muligens såvidt begynt å avskrive den ikke lenger fullt så unge Queens-musikeren rundt starten av åttitallet. Han hadde såvisst hatt sine øyeblikk, de hadde vært mange og glitrende også. Stjernestatus oppnådde han i 1966 med vennen Art Garfunkel, og senere en strålende solokarriere som bare beviste at han slett ikke trengte å lage harmonisk vokalpop.

Da det selvtitulerte soloalbumet kom i 1972 ble det en ikke uventet en suksess. Det var kjent at samarbeidet med Garfunkel ikke lenger var optimalt, og Simon trengte å bevise han kunne stå på egne ben. Sangene på albumet var noe helt annet enn det siste vi fikk høre fra Simon & Garfunkel. Her var det i stedet skjøre ballader som Duncan, og livlige nummer som Papa Hobo. Det var ingen vei tilbake.

Paul Simon beviste snart at han kunne trylle klassikere ut av ermet som om han aldri skulle ha gjort noe annet. Perler som Still Crazy After All These Years, American Tune, Me And Julio Down By The Schoolyard og Kodachrome gjorde ham til en av verdens mest respekterte låtskrivere, på samme linje som Lennon/McCartney og Neil Young. Alt ble til gull i hendene på denne perfeksjonisten som nektet å gi slipp på noe før han var fornøyd. Noe som til tider førte til at han tok seg svært god tid på utgivelsene sine.

Men det var også nedturer. I 1980 kom Simon med One Trick Pony –et følgealbum til filmen med samme navn han selv spilte hovedrollen i. Tre år etter kom Hearts And Bones, opprinnelig ment som Simon & Garfunkels comeback. Albumet solgte dessverre svært dårlig for en mann med en slik rikholdig historie. Det til tross for at platen inneholdt et knippe fantastiske Simon-låter. Det var på tide å se andre steder for inspirasjon.

Graceland startet som et kassettopptak Simon fikk gjennom en venn. På dette båndet var det samlet et knippe låter fra Soweto i den såkalte ”township jive”-sjangeren, og snart fant han seg selv lyttende til denne type musikk i bilen på vei til kontoret eller nynnende nedover gaten. Det ble klart at dette var noe han måtte kanalisere, og snart satt vår mann på flyet til Sør-Afrika.

Siden gikk det slag i slag. Og etter mange fruktbare møter, jam’er og til sist innspillinger, ble endelig resultatet Graceland lagt på bordet en augustdag i 1986. Musikerne på platen er de beste Paul Simon kjente til, noe som også lar seg høre på resultatet. Her finnes nemlig ikke et eneste svakt øyeblikk! Det er noe å oppleve hele tiden, dette er en av de platene som vokser seg store og sterke og som etter hvert finner sin æresplass i samlingen. Det er en av de platene man kan ta frem igjen tre eller fem år etter, og som fremdeles blåser hodet av sin lytter.

Det starter med The Boy In The Bubble, som på ekte Simonsk ”historiefortellingvis” beretter om terroristbombing og moderne tider. Den er like aktuell den dag i dag. Så følger tittelsporet Graceland som må regnes som Paul Simons kanskje største hit gjennom tidene, kanskje ved siden av You Can Call Me Al – som også er å finne på denne platen.

Graceland lever på to plan. Både det rent fysiske, en mann på vei til Elvis’ berømte villa, og et abstrakt plan; om at vi mennesker søker et hellig, høyere sted som vel så mye er en tilstand som noe fysisk. ”Maybe I’ve reason to believe we all will be recieved in Graceland”. Vakkert.

Etter festlige I Know What I Know følger en enda triveligere låt, nemlig Gumboots. Denne sangen følger den samme tradisjonen som kassetten nevnt tidligere, altså township jive, og som ingen andre innslag fra albumet setter den lytteren i strålende humør. Og så kommer det første av to bidrag fra Ladysmith Black Mambazo; introen til Diamonds On The Soles Of Her Shoes.

Denne vokalgruppen bidrar nok mer enn noen andre til den sterkt afrikanske følelsen som hele Graceland innehar. Hvilke fanatastiske stemmeprakter disse menneskene er i besittelse av kommer til sin rett på den andre bidraget. I Homeless overgår de Simon med minst en mil. Paul Simon selv har imidlertid bare et par ord med i laget på dette sporet, men egentlig hadde han ikke trengt å være med i det hele tatt.

Et av de virkelige høydepunktene på Graceland er imidlertid duetten med Linda Ronstadt, Under African Skies. Dette er historien om Joseph som hadde et ansikt ”as black as the night”, men også ”the story of how we begin to remember”. Denne låtskriverteknikken, med flere nivåer, særpreger mye av Simons materiale. Men sjelden gjør han det så vakkert som her.

Lukker man øynene og bare lytter til Under African Skies, transporteres man til den sørlige halvkule, og tenker som Paul Simon: ”These are the roots of rhythm, and the roots of rhythm remain”. Men Simon gjør likevel det hele til sitt eget på låter som Crazy Love og All Around The World med henholdsvis bandene Stimela og Los Lobos. ”It’s not just me / And it’s not just you / This is all around the world”.

Det er fullt mulig å lytte uanstrengt til hitlåtene Graceland og You Can Call Me Al. Men vit at det ligger så uendelig mye mer under overflaten. Vi husker kritikken vedrørende Sør-Afrika og apartheid og alt det der, men platen er egentlig et manifest på det motsatte. Dette er et album som beviser at samarbeid mellom nord og sør kan være verdifullt. Graceland er en plate som er så full av varme og omtake at det er vanskelig å ikke bli berørt av det. En utgivelse som vil bli stående som noe av det ypperste i sin klasse. Et produkt som inneholder så mye på så mange plan at det er umulig å bli ferdig med det.

Om skribenten

kommentarer