Scroll To Top

Abattoir Blues / The Lyre Of Orpheus – En dobbel dose frelsende tristesse

Plater 21. september 2004
Karakter

Denne anmelderen er fullstendig klar over sin egen blødme i forbindelse med omtalen av bandets forrige utgivelse; den noe platte Nocturama. Men det er ikke alltid like lett å gripe tak i et av sine ikoner og innrømme at hele maskineriet synes å ha gått i stå. Dermed var det både med et ønske om å kunne ivareta en fandenivoldsk ærlighet og ikke henfalle nok en gang til bunnløs ærefrykt at man ba om å få anmelde dette doble verket.

I første omgang virker det som om Nick Cave & The Bad Seeds har bitt over, helt uten å ta hensyn til verken sin egen eller sine disiplers appetitt for melankoli. Det er ingen hemmelighet at det doble albumet – eller de to platene Abattoir Blues / The Lyre Of Orpheus – som begrep har en del skyggesider. Artistens ego får ofte altfor fritt spillerom og risikoen for å måtte svelge unna en del kameler er til stede både for utøveren selv og de edsvorne tilhengerne.

Dette gjelder vel til syvende og sist også Abbatoir Blues / The Lyre Of Orpheus. Alt er dessverre ikke like perfekt på de to platene. Hadde Nick Cave selv klart å begrense seg til en disk, hadde resultatet utvilsomt kunne vært regnet som en av de virkelige milepælene både i hans diskografi og i selve rockhistorien. I stedet sitter vi igjen med to plater som tidvis virker noe hemmende på helhetsinntrykket.

Men vi må ikke gå glipp av Nick Caves evne til å spinne frem de store visjonene og de røde trådene. Opp gjennom årene har han ikke bare gitt fra seg et album med coverversjoner eller et helt album dedikert til drapsballader. De fleste av denne mannens sanger har evnen til å fortelle mer på fire minutter enn den jevne roman klarer på fire hundre sider. Dette forsvarer den noe utvidede visjonen som preger årets doble utgivelse. Dette er rett og slett sterkstemt nok til å tåle å fordeles over et dobbelt album.

Abbatoir Blues er tittelen på den første disken og er klart den mest elektriske av de to skivene. Cave og kompani legger seg ganske raskt opp mot det skakke lydbildet som han gjorde til sitt på den rent ut perfekte Let Love In for et tiår tilbake.

Førstesporet Get Ready For Love går i angrep uten å mukke. Med en overraskende hissig Mick Harvey på gitar og et deilig kor i bakhånd, er dette sporet en gospelrocker av klasse. ”Praise Him till you’ve forgotten what you’re praising him for / Yeah, praise Him a little bit more” hyles ut mot lytteren med en giftig ironi til den bokstavtro fundamentalismen. Det er godt kjent at Cave både titt og ofte har tatt til orde mot religionstradisjonene. Ja, selv om det sjelden har blitt omfavnet av det samme hånfliret som han er i besittelse av denne gangen.

Men alt dreier seg ikke om troen på en Gud. Like ofte tar Nick Cave for seg den troen man har til sin neste: Kjærligheten til et annet menneske. Der de fleste låtskrivere faller gjennom og kun griper kjærlighetens ene side, sluker Cave hele ordet med hud og hår. En og samme sang klarer gjerne og fange opp både usikkerhet og hemningsløs glede.

I Cannibal’s Hymn er han den trygge havnen som trofast venter på sin kjære og hennes sår og vilterhet, mens han i Hiding All Away er konstant på flukt fra sin kjære som går gjennom utallige fornedrelser for å finne sin elskede; ”You asked the butcher / Who lifted up his cleaver / Stuck his fist up your dress”. Likevel gir hun ikke opp – fullstendig oppslukt i jakten på kjærligheten. Dette bidraget er for øvrig et av de beste Nick Cave har skrevet på lang tid. Og med en sult denne anmelderen ikke har hørt fra Cave siden Let Love In fra 1994.

Den andre delen av albumet er den mer dempede The Lyre Of Orpheus. Her tones ting ned flere hakk, men uten å gå glipp av den elektriske stemningen som gjennomsyrer resten av albumet. Riktig nok er det denne disken som er den svakeste av de to, men det er likevel nok av perler til å lett forsvare den helhet som preger Abattoir Blues / The Lyre Of Orpheus. Lytteren får i løpet av tiden disken varer blant annet oppstemte Supernaturally, den nesten nakne Breathless og ikke minst den deilig sakrale avslutningslåta O Children.

Det som nok overrasker mest her er den oppstemtheten som preger deler av albumet. Et innslag som There She Goes, My Beautiful World strømmer over av en livsglede som føles uvant fraNick Cave & The Bad Seeds. Men ikke uventet takler han også dette uten særlige problemer, og lirker frem en ode til idetørken med henvisninger til folk som Marx, Gaugin og Johnny Thunders: ”St. John of the Cross did his best stuff imprisoned in a box / And Johnny Thunders were half alive when he wrote Chinese Rocks”.

I løpet av de siste årene har en følelse av at Nick Cave har blitt mindre farlig gradvis meldt seg. Mannen har rett og slett ikke hatt det samme bittet som han tidligere utviste med stort hell gjennom låter som Tupelo, The Mercy Seat og Loverman. Men her har den giftige pennen beholdt sin kraft, i tillegg til at han med stort hell har smyget inn deilige koringer fra et gospelkor av dimensjoner. Bidrag som O Children og There She Goes, My Beautiful World fungerer eksempelvis glimrende i disse overraskende pompøse draktene, som for øvrig gis en ekstra tyngde.

Men det er mørket som likevel er den store stemmens fremste våpen. I den deilig minimalistiske oppstarten av Abbatoir Blues støttes han kun opp av piano og hardt haltende trommer fra Thomas Wydler. Men tristessen, som helt siden den paniske rocken i The Birthday Party på slutten av syttitallet har fulgt Cave som en skygge, er smurt inn over hele dette doble verket. Det være seg den skakke fabelen Fable Of The Brown Ape, det massive klimakset i Hiding All Away eller som i det mørke refrenget i Messiah Ward: ”They’re bringing out the dead, now / It’s easy to look away”.

Til syvende og sist er Abattoir Blues / The Lyre Of Orpheus et av de sterkeste albumene noensinne levert av Nick Cave & The Bad Seeds. Ikke bare inneholder platen(e) flere fremtidige milepæler i Caves sangbok, men det er samtidig et av hans definitivt jevneste album og vil nok bli et av de som trekkes oftest frem fra platehyllene. Det er en ære å kunne meddele at mannen i svart er tilbake fra svartelandet med nok historier til å fø drømmene våre i år fremover.

Om skribenten

kommentarer