Scroll To Top

Et dypdykk i Caves diskografi

Diskografi 22. september 2004

Første gang undertegnede stiftet bekjentskap med Nick Cave & The Bad Seeds var en kjempeplakat på stueveggen i kollektivet til en kamerat på Nesodden. Dette skjedde en gang på begynnelsen av nittitallet. Det var et bilde av omslaget til albumet Henry’s Dream.

Følelsen av popkultur, ærefrykt og fascinasjon slo som en bølge gjennom kroppen og denne følelsen slo like sterkt inn over denne anmelderen i det lyden av det strålende albumet Let Love In strømmet ut av stereoen på gutterommet noen år senere.

I løpet av kort tid var jakten i gang på bandets utgivelser som alle virket mørke og spennende for en ung kar med beina godt plantet i den ofte ufarlige alternative rocken på nittitalet. Etter hvert hadde man fått slått seg til ro under vingespennet på dette mektig dresskledde orkesteret og under følger en introduksjon til deres ofte strålende diskografi.

From Her To Eternity
(Mute, 1984)

Det første albumet fra en artist som allerede i starten hadde en eim av klasse over seg etter en beryktet karriere i rockebandet The Birthday Party. Debuten vitner lite om dette bandets utagerende sinne, men i stedet har han funnet frem til det mørke sinnet i tristessen. Han griper tak i materiale fra sangbøkene til både Elvis Presley og Leonard Cohen, men det er hans eget tittelkutt som huskes best likevel; elektrisk og mørkt som natten.

Høydepunkter: From Her To Eternity og In The Ghetto.

The Firstborn Is Dead
(Mute, 1985)

Selv om noen av de tidlige albumene til Cave ikke er like kjent som de senere er det ingen grunn til å miste dem av syne. The Firstborn Is Dead er langt fra et dårlig album; det åpner tross alt med den eksplosive Tupelo. Mye av lydbildet virker være inspirert av den amerikanske musikkhistorien; dog filtrert gjennom pennen til Cave. Resultatet er country noir; episk mørke.

Høydepunkter: Tupelo og Wanted Man.

Kicking Against The Pricks
(Mute, 1986)

Et album fra en av de mest utskjelte rockerne i sin samtid kunne raskt blitt en rasende affære, men Cave nikker heller hatten i retning av soul og roots med et album tuftet på historiske referanser og popkulturens myter. Han griper tak i perler fra så vel country og blues som mer moderne rock. Lydbildet er dempet og følelsen av at et band som begynner å finne kursen er tydelig til stede.

Høydepunkter: Something’s Gotten Hold Of My Heart, Black Betty, Jesus Met The Woman At The Well og By The Time I Get To Phoenix.

Your Funeral… My Trial
(Mute, 1986)

Et av de mer anonyme albumene fra dette orkesteret. Like fullt er det et godt album laget av et Bad Seeds som ofte kun teller en kvartett på de fleste av sporene. De beviser her sin evne til å variere mellom elektriske rockepos til lavmælte smygere – en evne som skulle vise seg få sin forløsning på det neste albumet.

Høydepunkter: The Carny, Sad Waters og Hard On For Love.

Tender Prey
(Mute, 1988)

Det sterkeste albumet til Nick Cave så langt i sin solokarriere. Med et Bad Seeds forsterket av blant annet Kid Congo Powers fra The Cramps og The Gun Club var det et mannsterkt orkester som mønstret på hos kapteinen denne gangen. Med klassikere som Deanna og den magiske The Mercy Seat bør det herske liten tvil om at dette er en av mannens aller beste utgivelser.

Høydepunkter: The Mercy Seat, Deanna og City Of Refuge.

The Good Son
(Mute, 1990)

Et album som introduserer crooneren Nick Cave på alvor. Han hadde leflet med denne sjangeren siden debutens In The Ghetto og Avalanche, men på The Good Son tar han den helt ut med bautaene The Weeping Song og The Ship Song. Disse to låtene alene er verdt prisen for plata, men resten av albumet holder høy kvalitet med en deilig og lun åpning i Foi Na Cruz.

Høydepunkter: The Weeping Song, The Ship Song og Foi Na Cruz.

Henry’s Dream
(Mute, 1992)

Henry’s Dream fikk ikke det lydbildet de sterke låtene fortjente. Produsent David Briggs mistet noe av bandets intensitet av syne og skapte et flatere lydland enn fortjent. Dette hemmer likevel ikke platen som er den tredje i en rekke av plater som alle kan regnes blant bandets sterkeste låtsamlinger. Med den dansende Papa Won’t Leave You, Henry i front strømmer en rekke mørke og gotiske perler frem etter hvert som man kommer lenger inn på rillene.

Høydepunkter: Brother, My Cup Is Empty, Christina The Astonishing og Loom Of The Land.

Live Seeds
(Mute, 1993)

Et livealbum slik det skal låte – Live Seeds er i svart/hvitt og bandet låter like skummelt som man liker tro at de virkelig er. Noen av versjonene på denne platen overgår studioversjonene (særlig gjelder dette sporene fra Henry’s Dream) og bandet veksler uanstrengt mellom muskelspill og sødmesang.

Høydepunkter: The Weeping Song, New Morning og The Ship Song.

Let Love In
(Mute, 1994)

Det deilig rufsete livealbumet Live Seeds hadde vist at bandet fremdeles hadde tenner og denne energien ble videreført på Let Love In. Dette er helt klart et av bandets beste øyeblikk med et fullkomment album som både er knurrende og sårt på en og samme tid. Alt klaffet med lavmælte smygere som Nobody’s Baby Now og skakkspilte drikkeviser som Jangling Jack. Her finnes det ingen svake punkter – et mesterverk som både åpnes og stenges av to versjoner av strålende Do You Love Me?.

Høydepunkter: Hele platen!

Murder Ballads
(Mute, 1996)

Albumet som ble hans definitive gjennombrudd definerer han selv som et venstrehåndsverk. Med duetten Where The Wild Roses Grow ga han Kylie Minogue en karriere, men det er ikke den eneste perlen på albumet. Albumet er en samling drapsballader av varierende kvalitet, men høydepunktene skjærer seg inn i sangboken hans.

Høydepunkter: Where The Wild Roses Grow, Stagger Lee, Henry Lee og O’Malley’s Bar.

The Boatman’s Call
(Mute, 1997)

Dette er et av hans mest kjente plater; albumet er et av de roligste han har gitt ut og ble raskt en storselger. Her kommer crooneren Nick Cave til sin rett med pianodrevne perler som Into My Arms og West Country Girl. Men, på tross av den avslappede stemningen som renner gjennom plata, savnes likevel den knurrende stemmen og det elektriske bandet – man savner variasjonen.

Høydepunkter: Into My Arms, People Ain’t No Good og West Country Girl.

The Best Of Nick Cave & The Bad Seeds
(Mute, 1998)

Det kunne ikke bli annet enn en real innertier når man ga ut et album med bandets beste låter – faktisk føles det umulig å sette opp en bedre ”best of” enn det de ga ut. Her finnes stjernelåter fra hele karrieren; fra primalskrikende The Carny til den sødmefylte Into My Arms. Enkelte kan muligens savne sine favoritter, men til syvende og sist er dette en perfekt oppsummering av musikken til et av rockens beste band.

Høydepunkter: Red Right Hand, The Mercy Seat og The Weeping Song.

No More Shall We Part
(Mute, 2001)

Dette albumet kom flere år etter The Boatman’s Call, men den dempede følelsen av forgjengeren er fremdeles ganske så tydelig. Lydbildet er varmt og dempet og Cave låter eldre og ikke lenger like sulten som han var på Let Love In. Men i stedet for raseriet ser ut til å ha sluppet taket, er poeten desto sterkere og albumet har en sakral følelse over de fleste låtene.

Høydepunkter: Fifteen Feet Of Pure White Snow, God Is In The House og Hallelujah.

Nocturama
(Mute, 2003)

En av de klart svakeste albumene til Nick Cave – det låter rett og slett som om bandet går på autopilot. Kun unntaksvis hører man essensen av Mannen; til gjengjeld låter det da virkelig bra – det kvarterlange sporet Babe, I’m On Fire er en raljerende hyllest til livet. Men helheten er likevel for anonym og distansert til de mørke emnene han tar opp.

Høydepunkter: Wonderful Life og Babe, I’m On Fire.

Abbatoir Blues / The Lyre Of Orpheus
(Mute, 2004)

Tyve år etter solodebuten viser Nick Cave at han fremdeles kan knurre med de beste. Dette doble albumet er et av hans sterkeste gjennom hele hans karriere og spenner fra harde gospelrockere som Get Ready For Love til frelsende salmer som O Children. En deilig og treffsikker retur fra en mørkemann i toppform.

Høydepunkter: O Children, Abbatoir Blues, Hiding All Away og There She Goes, My Beautiful World.

Om skribenten

kommentarer