Scroll To Top

I Love You – Hell uten uhell

Plater 29. september 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

I dette merkelige, lille landet oppunder jordens ende har vi etter hvert fått et rykte for å like god musikk. Det er ikke mange andre land som sender artister som Nick Cave eller Tom Waits rett til topps på salgslista. Nå kan dette selvsagt også bortforklares med mange gode argumenter (kvalitetsbevisste kjeder som pusher de rette tinga, kjøpesterke folk som kjøper mye musikk, få folk etcetera), men la oss ikke dvele ved dette. La oss heller være litt stolte over at vi liker kvalitet, og at dette kanskje også fører til at vi har en jevnt over høy kvalitet på våre egne artister.

En lang og corny innledning på en anmeldelse av ei debutskive av en helt vanlig sørlending tenker du kanskje nå? Jo da, men enkelte ganger fører musikk til at man tenker på helt andre ting enn det man egentlig bør, og det var det denne anmelder opplevde under første gjennomlytting av I Love You.

Dette er altså debutskiva, men det er ikke det første vi hører fra Thom Hell. Han har tidligere kjærtegna øregangene våre med EP-ene Tremendous Sinner og The While You’re Waiting EP. Så det er faktisk med ganske så store forventninger denne skiva mottas en tidlig høstkveld.

Høst, joda, det er melankoli og det er toner som passer årstida, mørke kvelder, stearinlys, rødvin. Trenger vi mer av det da? Ja, så lenge det kvalitetsmessig hever seg godt over det grå gjennomsnittet. Og nettopp det gjør Thom Hell på I Love You.

Det er noen deler americana, noen deler britisk popkunst og noen deler vestkystrock (i alle fall hvis vestkystrock er Crosby, Stills, Nash & Young heller enn Toto). Sist men ikke minst er det mange deler Thom Hell.

Starten er pen og pyntelig og flyter av gårde på en godbølge. Helt til det sier crash-boom-bang i platas sjette spor, So You’re Leaving. Som begynner som noe fra det beste av det beste av Neil Young, før det finner en form Eagles ville ha gitt mange tolvstrengere og en del hvitt pulver for. Og i bakgrunnen ligger Pink Floyd anno 1973 og lurer. Kanskje en av de beste låtene undertegnede har hørt i år.

Hell er ikke alene på skiva, bandet The Love Connection bidrar i stor grad til å gjøre dette til det det har blitt. Bandet består av Bjarte Jørgensen, Frank Hammersland, Jørn Raknes, Vidar Ersfjord og Marte Wulff.

For de som er raskt ute ligger det også en godbit i form av en bonusdisk med fire spor. Også disse låtene holder et høyt nivå.

Om skribenten

Stig Aasheim

kommentarer