Scroll To Top

Magnetisk stemning

Konserter 4. oktober 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

(Rockefeller, Oslo – mandag 4. oktober 2004)
Foto: Knut Neerland (knut@panorama.no)

Først ut på scenen i kveld var The Magnetic Fields sine medreisende, det London baserte bandet The Real Tuesday Weld. Disse overrasket stort i positiv retning med humoristiske tekster, sjarmerende melodier og storslagen låtteft. Det hele ble servert i klassisk britisk ånd av finurlige personligheter. Musikk som fikk salen i den rette stemningen før selveste Stephen Merrit og kompani entret scenen.

Bostoneksport
Larry Bird, Edgar Allan Poe, Pixies, Uma Thurman og Pizzagjengen. Det er mye snasent som kommer ifra Boston, og siden 1990 så har The Magnetic Fields vært en av deres aller Fotograf: Knut Neerlandkoseligste eksportartikler. Det var riktignok med det legendariske trippelalbumet 69 Love Songs som medførte at de ble en relevant eksportvare i tillegg til bare å være trivelig.

Claudia Gonson på piano var også bandets taler til kveldens publikum, bortsett fra vittige sidekommentarer fra sjefen selv så var det Claudia som annonserte låtene og sto for småpraten låtene imellom. John Woo var, som vanlig, en kløpper på både gitar og banjo, mens helt ute på høyreflanke satt «sjefen» Stephen Merrit selv iført en sixpence og med hans sjarmerende lille gitar godt plassert inntil brystet. En viktig ingrediens på deres nye plate I er cello-lyden som Sam Davol står for. For øvrig et instrument som har tatt mye over for den noe elektroniske lyden fra deres tidligere utgivelser.

Gedigent låtmateriale
På deres siste album så er det Stephen Merrit som står for all hovedvokal. Sånn var det også denne mandagskvelden. Dette selv om Claudia Gonson fikk et par låter bak mikroofonen, men da i hovedsak som annenstemme.

The Magnetic Fields sitter på et enormt låtmateriale og godbitene kom på rekke og rad. Det kan riktig nok bli noe likt i lengden, men høydepunktene er så bra som popmusikk kan få blitt. Med virkemidler som ironi, sarkasme og humor sprer Merrit rundt seg med tekster som de aller fleste bare kan drømme om å få ned på papiret. Selv så anonym han virker der han sitter, klimprer på sin gitar og synger så har han en utstråling som få kan matche.

Det hele begynner med I Was Born fra årets utgivelse. Underveis svinger vi innom flere låter fra 69 Love Songs, vi får høre Born On A Train fra Get Lost, Suddenly There Is A Tidal Wave fra The Wayward Bus før kvelden rundes av med I Fotograf: Knut NeerlandDie, som også avstammer fra I (som enkelt og greit er gitt sin tittel fordi alle låttitlene begynner på bokstaven i).

Selv om høydepunktene kom hånd i hånd, så bør likevel teksten i A Pretty Girl Is Like og melodien i I Thought U Were My Boyfriend nevnes. Indiepop kan vel egentlig ikke gjøres særlig bedre.

Voksende tilhengerskare
Det var tydelig mange fans i salen da det var stor applaus etter hver låt, mens kommentarer fra publikum ble slengt opp mot scenen; låter ble foreslått av de mange betalene til kveldens forestilling. Stephen Merrit er allerede blitt en legende og hans renomé blir nok ikke mindre når The Magnetic Fields‘ tidligere utgivelser nå gjøres tilgjengelig over hele Europa.

Mannen er et popgeni, og en kan bare håpe at låter vil fortsette å strømme ut fra hans hode og inn i våre hjem. Da Spinal Tap skulle spille konsert i Boston ble den dessverre kansellert grunnet lav oppslutning. Det problemet vil nok The Magnetic Fields aldri stå overfor…

facebooktwittergoogle_pluslinkedinmailby feather

Om skribenten

kommentarer

Facebook

Twitter