Scroll To Top

Suit – En møllspist dress

Plater 8. oktober 2004
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Bruce Springsteen har gjort det, Axl Rose og Guns N’Roses har gjort det. De har sluppet to likeverdige album på en og samme dag. Når nå Nelly prøver seg på det samme, og slipper to fullspillere på en gang, så kan vi virkelig lure på hvor han har hodet sitt?

En ting er i alle fall sikkert, og det er at det umulig kan være der det burde være. Mest sannsynlig så ligger det igjen i Gucci-butikken som kreditt, mens han venter på at pengene skulle begynne å rulle inn på konto igjen.

For Suit er lite annet enn en stusslig plate. Nelly roter rundt i et slapt uttrykk som møter seg selv i døren i egenskap av ikke å låte verken funky, frekt eller særlig sjelfult. Soulsoundet som Nelly febrilsk prøver å presse ut av låtene blir aldri bedre enn på N Dey Say, som i bunn og grunn er bygget over et sampel av nyveivbandet Spandau Ballets 1983-hit True. I og for seg en fin låt det, men kaklingen til Nelly trekker den ned i søla, for å så ettertrykkelig drukne den der.

Ikke engang gode gutter som Snoop Dog og Pharell fra N*E*R*D (for hvilke artister er det han IKKE korer egentlig?) klarer å redde skinnet til Nelly på denne platen. Hvis det ikke hadde vært for uforskammet fin lyd, og den alltid supre Anthony Hamilton på Nobody Knows, hadde Nelly gått rett på en stolpe på karakterskalaen. Nettopp fordi det sjeldent noe som er mindre interessant å låne øre til enn lunken, halvhjertet r’n’b-soul av de sorten vi blir servert gjennom denne platen.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer