Scroll To Top

Futures – En naturlig fortsettelse

Plater 24. oktober 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Det begynner å bli lenge siden Jimmy Eat World kunne kalles for emo, for både Bleed American (etter 11. september omdøpt til Jimmy Eat World) og Futures er forholdsvis langt unna det lydbildet som var med på å gjøre Static Prevails og Clarity til to av emosjangerens mest kjente album mot slutten av nittitallet.

I stedet har kvartetten fra Mesa i Arizona omfavnet den grandiose popen mer og mer og ikke vært redde for å legge på litt harde gitarer i tillegg. Futures tar denne tendensen enda et steg videre og viser et band som har valgt å akseptere sin kommersielle suksess. I stedet for å ta steget tilbake til sine mer alternative kvaliteter. Ikke uvanlig det, tenker du, for de vil vel bare tjene enda mer penger når de først har sjansen?

Men Jimmy Eat Worlds store styrke har alltid vært den enorme oppriktigheten som ligger under selve musikken. Selv om musikken har blitt mer og mer tilgjengelig med årene, så har dette hele tiden vært en naturlig utvikling for bandet. Så i motsetning til så mange andre artister som har en viss kommersiell appell, så er det ingenting som kan kalles overfladisk eller tilgjort med musikken deres. Jimmy Eat World fortsetter rett og slett å lage ærlig popmusikk som både er mollstemt og positiv på en gang.

Valget av Pain som første singel ut er litt merkelig, ettersom den er langt unna å være den beste låta på Futures. Den er riktignok veldig up-tempo og med småpunka gitarer som drivkraft, noe som passer inn i MTV-formen. Men her er det flere andre låter som kunne ha fått æren av å dra lasset først.

De fire første låtene, Futures, Just Tonight…, Work og Kill, er alle blant de beste bandet har gjort, og er langt mer representative for albumet i sin helhet enn det Pain kan sies å være. Sammen med Polaris har disse sporene denne typiske Jimmy Eat World-kvaliteten som viser seg i en herlig umiddelbar melodiøsitet, blandet med melankoli som gjør at lysten til å kore med og synge andrestemme sniker seg på.

Som vanlig fra denne kanten, vokser også Futures seg sterkere og sterkere for hver gjennomlytning. Dette til tross for sin åpenbare tilgjengelighet fra begynnelsen. Som en av de gruppene som ikke er redde for å ha hjertet på utsiden og virkelig komme unna med det, er det beundringsverdig å høre hvor uredde dette bandet faktisk er. Jimmy Eat World later ikke som de har følelser i det hele tatt, og har ingen problemer med å vise det gjennom reinspikka poprock.

Futures er på mange måter en ren fortsettelse av Bleed American, uten at den prøver å kopiere sin forgjenger. Svakere enkeltlåter og mindre variasjon er det eneste som gjør at årets utgivelse ikke klarer å matche sin forgjenger.

Men så det er klinkende klart. Her snakker vi fortsatt om høykvalitets poprock som knapt har sin like der ute på det ville platemarkedet. Den som ønsker ektefølt popmusikk som ikke virker tilgjort eller tilsminket, har bare én ting å gjøre: Løp og kjøp!

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer