Scroll To Top

The Blue Stripes

Intervjuer 24. november 2004
Artister: Sjangre: ,

Foto: Espen Nersveen (espen@panorama.no)

Det er bare tre år siden The Black Keys albumdebuterte med The Big Come Up. På den korte tiden har de foruten å dytte ut ytterligere to herlige album (sist med fabelaktige Rubber Factory, red.anm.) bedrevet utstrakt turnevirksomhet i USA og Australia. Ifølge trommeslager Patrick Carney er det utrolig hva som er mulig bare ved å aldri kutte ut jobbingen.

– Vi har egentlig aldri tatt oss fri i løpet av disse tre årene. Nå har vi vært på turne i tre måneder sammenhengende, og før det hadde vi bare en snau uke ferie mellom turneen vi var på i sommer. Vi har altså ikke hatt skikkelig fri på veldig lenge, så det skal bli fint å komme seg hjem til jul, sier Carney som unektelig ser litt trett ut.

Liker ikke sammenligningen
Når instrumentoppstillingen til bandet ditt kun teller et trommesett og gitar, er det ikke vanskelig å trekke linjer til et annet fremragende prosjekt: The White Stripes.

Carney indikerer at han har blitt gjort oppmerksom på denne likheten før. Noe han gjør ved å tenne seg en røyk, stirre tomt ut i luften og krysse bena før han formulerer et slags svar:
– For å være helt ærlig så skjønner jeg ikke hvorfor folk på død og liv skal sammenligne oss med The White Stripes. Jeg synes ikke vi ligner så mye på hverandre utover de mest opplagte likhetene… at det er noe poeng å si at vi er mer eller mindre det samme. Det blir som når jeg ber en kompis av meg beskrive hva favorittbandet hans høres ut som, også kommer han opp med en sånn ”Pink Floyd meets The Who”-frase som svar. Og når jeg så kommer hjem for å høre på platen viser det seg å ikke stemme i det hele tatt. Men jeg antar at det er en slags ære å bli sammenlignet med band som John Spencer Blues Explotion og – nettopp- The White Stripes.

The Rubber Factory ble unnfanget i en gammel bildekkfabrikk. Det resulterte i et skitten, øredøvende råskinn av en rockplate som utvilsom er en av årets beste utgivelser. Og skal vi tro Carney var det en ting som karakteriserte den nedlagte fabrikken mer enn noe annet, nemlig skitt. Masser av skitt!

Carney griper tak i undertegnedes eksemplar av The Rubber Factory-plate, peker på bildene på innsiden av coveret mens han utdyper:
– Akkurat sånn var det der!, sier han og setter pekefingeren på noe søppel som har kommet med på bildet.
– Hele bygget var fullt av søppel og skitt! Det gjorde at leien var lav, og siden vi ikke hadde så mye penger, så tok vi til takke med det. Men det var et skikkelig høl av et sted å spille inn.

Ikke fremmed for salsa
The Black Keys har vært i Norge bare en gang før, og den gang spilte de på en bluesfestival. Til tross for at de ikke har all verden av kjennskap til landet vårt, hindret ikke det dem fra å invitere med seg Cato Salsa Experience på en turne de hadde for litt siden. Carney er full av lovord om Cato Salsa og kompani, men innrømmer at hans kunnskaper om norske rockband mer eller mindre både starter og slutter ved dette bandet. De andre han etter hvert kom på navnet til er Mortiis og Emperor. Det var kanskje mest fordi han hevder å ha lest så mye fint og koselig om dem i ymse blader og bøker.

Letterman og turnedagbok
Etter at The Rubber Factory ble sluppet i høst opplevde duoen å gå rett inn på salgslistene i både Storbritannia, Australia og i USA. Carney forteller at selv om de havner i ”noose bleed”-divisjonen når det kommer til hvilke lister de havner på, så gjør det mye for selvtilliten å se at folk kjøper platene deres. Selvtilliten kan det være kjekt å ha når de på nyåret skal headline en festival i Australia. Og ikke minst når daten med verdens kanskje beste talkshow-vert, David Letterman, går ned.

– Vi har allerede vært med to ganger på Late Night-showet til Conan O’Brien. Men det blir annerledes å være med på The Late Show med David Letterman. Jeg husker jeg så på han da jeg var rundt fem år gammel, så det blir rart å stå på den scenen selv. Det er ikke umulig jeg kommer til å være ganske nervøs den kvelden. Det skal jeg ærlig innrømme!

Mens gruppen har vært på veien, har de med ujevne mellomrom postet små reisebrev på hjemmesiden sin og blant annet avslørt at moralen er på topp. Et av de morsomste er brevene er fra deres opphold i Tyskland, som inkluderer festlige observasjoner om hvordan flere butikker i samme gate i Hamburg som selger cowboyklær:
– Vi pleier for det meste å bare legge ut små, tullete beskjeder der, erkjenner Carney, som er godt i gang med sin tredje sigarett på et ganske kort kvarter.

Gode venner
Når et hele bandet kun består av to individer skulle det vel ikke være fritt for at man kan gå litt lei hverandre. Patrick Carney sier at det absolutt kan være så, akkurat som det er lett å bli lei folk som er rundt en hele tiden over en lengre periode:
– Men det hadde sannsynligvis vært verre om vi hadde tydd til narkotika og sånt mens vi er ute på turne. Nå blir vi bare lei hverandre på samme måte som bestevenner og søsken går lei av hverandre. For vi har det for det aller meste egentlig veldig moro sammen.

NB! Sist lørdag sto The Black Keys bak en konsert for historiebøkene. Gjennom en drøy time leverte duen et knallhardt sett i kjelleren til Garage Oslo som ikke kan oppsummeres stort bedre enn som klassisk. For det er ikke mange tomannsband som på egenhånd (i alle fall nesten) klarer å rive ned et konsertlokale i egenskap av å høyt intensitetnivå. Men denne duoen viste denne lørdagskvelden seg farlig nære å gjøre nettoppp dét. Så dersom du var blant hjemmesitterne, eller hadde ølbrillene på nesen et annet sted enn på Garage denne novemberkvelden, så holder det egentlig å si at du tapte! Det er ikke ansett som moden oppførsel å gni det inn mer enn som så…

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer