Scroll To Top

Studio 150 – Tamme, bleke kopier

Plater 16. desember 2004
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Det er litt trist når gamle helter viser nettopp det, at de har blitt gamle. Punklegenden Paul Weller, kjent fra blant annet The Jam, var en gang en å regne med, en som tilførte noe ekstra. Det derimot er ikke tilfellet på hans siste album Studio 150 hvor herr Weller for det meste covrer kjente og ukjente låter av bautasteiner innefor musikkhistorien.

Bob Dylan, Neil Young, Oasis og Gil Scott Heron er bare noen av dem som blir tolket på et noe middelmådige album. Musikken er ikke svak og Paul Weller har stort sett gjort låtene til sine egne. Dessverre er det hele bare så forbannet slapt, tannløst og uviktig. Den gamle punkeren har så absolutt begynt å trekke på årene. Energien er borte, likeså ønsket, nei evnen til å formidle det lille ekstra.

Å velge ut lyspunkter på denne platen er faktisk veldig, veldig vanskelig, ikke akkurat vanlig kost når det kommer til en kar som Paul Weller. Med nedturer er det enklere. Det aller mest sørgelige på Studio 150 er en veldig blek versjon av Dylans All Along The Watchtower. Gospelkoring og orgel makter å herpe låten usedvanlig mye. Det hele er så forbannet trist!

Det er ingen tvil om at Paul Weller nok ønsket å gjøre noe unikt med dette albumet, låtvalget er stort sett originalt og sterkt. Arrangement er gjort for å skape nye dimensjoner, men framstår mest som svulstige og unødvendige. Vokalprestasjonen er helt på det jevne, men som sagt, energien mangler. Denne mannen er ikke skapt til å lage voksenpop. Småpent og pyntelig, men så utrolig uinteressant. En god gammel The Jam-plate vil for alltid være å foretrekke.

kommentarer