Scroll To Top

Støyende frihet i salsatakt

Konserter 6. januar 2005
Karakter

(Blå, Oslo – torsdag 6. januar 2005)

Lasse Marhaug / Paal Nilssen-Love / Maja Ratkje

Det er ingenting å fnyse av når All Ears inviterer til dans nok en gang – som tidligere år er oppsettet av musikere både interessant og spennende. I år har de også valgt en tematikk på festivalens visjon – at det er gått ett hundre år siden Norge ble uavhengig. Dette betyr at man kun kommer til å få se norske og svenske musikere på konsertene i Oslo og dens søsterarrangement i Stockholm den samme helgen.

Men på åpningskvelden er hele fokuset rettet mot tre norske musikere av internasjonal rang. De tre står bak festivalen og har nok mye av æren for den stadig økende interessen for improvisasjon her hjemme. Lasse Marhaug og Maja Ratkje må begge kunne regnes som ledestjerner i avantgarde/improvisasjon og støy her hjemme, mens Paal Nilssen-Love er en av de mest profilerte norske jazzmusikerne. Sammen har de klart og skape en arena av klasse som har fått besøk både av norske debutanter og internasjonale legender; gjerne i samme konsertsett.

Bølge av inntrykk
Årets programslipp akkompagneres av en konsert med de tre innovatørene og de to settene vi var så heldige å bevitne var tidvis eksplosive opplevelser. Diktafoner, platespillere, trommesett og knotter og digitalisme bidro til den bølgen av inntrykk som skylte ut over et befriende tallrikt publikum.

Det hele åpnet plutselig og direkte. Musikerne går på scenen uten særlige nykker og uten introduksjon åpner de med trommestikker, gurglende vokal og rillerulling. De leker og føler litt på hverandre i det settet trekker ut i minutter. Her dyttes og flyttes det – både på seg selv og de andre. Det resulterer i noe statisk lydførsel i begynnelsen av kveldens første sett, men snart tar det seg opp i et buldrende klimaks.

Maja Ratkje er divaen i front; hviskende og pustende før hun hyler vekk feedback. Lasse Marhaug styrer decibelbeistet med et utall anretninger og billige vinylskiver som regelrett mishandles for å få akkurat det lydbildet han ønsker seg. I bakgrunnen venter Pål Nilssen-Love – nikkende på hodet smilende – før han eksploderer i et tordenskrall av dimensjoner.

Med ett er det stille og det tar publikum noen sekunder før de får summet seg etter denne utladningen. Men applausen kommer farende og de tre lover mer etter en kort pause.

Deilig uanstrengt
Det andre settet starter der det første slapp opp og det føles tydelig at de nå har fått varmet opp samspillet sitt. Marhaug viser også frem sitt deilig uanstrengte forhold til sin musikk og kaster inn noen strofer med salsa inn i den grundige lydveggen han har satt opp. Ratkje rekker et par dansesteg før Marhaug kutter opp strofene og farer inn i sin egen verden igjen med sine makkere på slep.

En rad av fine grep, spill og drivstemninger som dukker opp i løpet av det overraskende lange settet, men det fineste står Maja Ratkje for. Lasse Marhaug og Pål Nilssen-Love trekker seg ned til et vispende, summende grunnlag som gir Ratkje fritt rom til sin stemmelek. Modifisert gjennom elektronikk nynner hun stille inn i mikken og klangeffekten av klokkespill farger stemmen hennes.

Mektig og imponerende
I flere minutter er det denne sakrale stemningen som er rådende; av og til på tur frem – like ofte på tur tilbake. Etter hvert ser de to andre muligheter for å hake seg på, og i løpet av de neste minuttene går Blå fra stille til støy. Det er mektig imponerende å høre denne spontane oppbyggingen hvor tre musikere uten forvarsel klarer å legge opp et såpass imponerende pasningsspill.

Settet toner ut med Marhaug. Nilssen-Love og Ratkje har lagt bort lyden. En summende rytme stilner hen og overlater tilhørerne til stillheten. Da settet ender, føres vi ut med den obskure bossanovalyden Marhaug har brukt store deler av settet på å manipulere.

Dersom resten av festivalen blir like bra som det denne åpningskvelden lover, er det ikke noe annet enn å anbefale fullt pliktløp fra 13.- til 16.januar!

Om skribenten

kommentarer