Scroll To Top

Black Mountain – Jakten på syrerocken

Plater 24. januar 2005
Karakter

Det finnes mange band som har prøvd seg på et utvidet syrerockuttrykk og som har mislyktes med det. Heldigvis finnes det unntak med talent nok til å tilføre sitt eget tilsnitt til dette segmentet. Et slikt unntak er den kanadiske kvintetten i Black Mountain som består av tidligere og nåværende medlemmer av flere særdeles oppegående prosjekter. Av disse er de kanskje de mest kjente The Pink Mountaintops, Jerk With A Bomb og Orphan.

Prosjektet gruppen tar for seg på denne førstereisplaten er prisverdig. De favner bredt i forhold til inspirasjonskilder og komprimere det hele etter beste evne ned til et selvstendig uttrykk. Hvilket betyr at når alt går på skinner, som i Don’t Run Or Heart Around, så har vi å gjøre med et sultent syrerockmonster med tonnevis av potensiale til å boltre seg med. Dette selv om de lener seg på forbildenes bedrifter, glemmer de altså ikke å jobbe for å lage et egenartet uttrykk.

Men selv om seig rock er en av grunnpilarene på denne platen er det viktig å påpekte at den på langt nær er den eneste. For det er når kvintetten er på sitt mest lekne at de også er på sitt beste. Det vil si når de prøver seg på løssluppen blues, pop og indierock-løsninger, samtidig som de holder seg innenfor den sirupsmarinerte rocken de egentlig springer ut fra. På albumets kanskje beste bidrag, No Hits, henter de inn lag på lag med klapping, en suggerende basslinje og – ikke minst – en herlig ubestemmelig vokal. Her låter bandet pirrende godt, og gjør det til en tvingende nødvendighet for denne anmelder å hente frem de flotteste superlativer. Med andre ord: Et utradisjonelt og uredd forsøk på å ta gruppens uttrykk i ytterligere en retning.

Alle de forskjellige musikalske retningene Black Mountain utviser her er faktisk også et ankepunkt for denne utgivelsen. Bandet prøver å dekke over så mye på forholdsvis kort tid at de ikke klarer å etablere et helhetlig eller selvstendig uttrykk. Selv om det utvilsomt finnes klokkeklare høydepunkter på Black Mountain , blir helheten akkurat to nummer for små for å passe bandets sko. Hadde de derimot plukket ut de fire beste låtene fra denne langspilleren og heller gjort en EP av disse, kunne den blitt klassisk. Dessverre er fire nest beste låtene litt for surrete til å yte høydepunktene rettferdighet.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer