Scroll To Top

Pictures (In The House Where She Lives) – Ufarlige bilder hos Waffy-Mary

Plater 5. februar 2005
Karakter

Julian Berntzen ble godt mottatt med debuten Waffy Town i 2003. Fem plater ble belønningen på karakterskalaen her i Panorama, og resten av anmelderene rundt om i landet likte stort sett også det de hørte.

Multi-instrumentalisten og historiefortelleren bak konseptet skapte med denne debuten musikalske historier rundt en imaginær by fra gamle dager, hvor alle låtene på albumet tok for seg et menneske eller en hendelse i byen. På Pictures (In The House Where She Lives) fortsetter han der han slapp, men denne gang velger han å flytte fokus til huset der ”Mary” bor. På veggen har hun mange bilder, og det er de som kommer med sin historie her.

Influensene til Julian Berntzen er ikke vanskelige å spore. Forrige plate ble spilt inn i Abbey Road-studioet i London, og at denne mannen har hørt mye på The Beatles kan ingen betvile. Musikken ligger nært opp til Paul McCartneys melodiøse bidrag til legendene, og det innebærer en snill og ufarlig sekstitallspop. Nick Drake og Grandaddy lurer også i bakgrunnen her. Det er ingen mørke kroker å finne i dette huset hvor Mary bor, utfra musikken å dømme i alle fall. Nettopp dette blir dessverre noe av problemet med denne platen.

Det hele blir en svært sukkersøt og ufarlig affære, og det kan være vanskelig å svelge for manges smak. Berntzens luftige stemme passer imidlertid godt til sangene, og instrumentering og arrangementer er meget dyktig utført. Det er ingen utpregede hitlåter her, men albumet er derimot svært jevnt. Han er flink til det han gjør Julian Berntzen. Men med mindre man står på venteliste for å flytte til Waffy Town så blir dette konseptet relativt kjedelig. Etter å ha hørt platen noen ganger sitter man ikke igjen med så veldig mye mer enn man gjorde før, og veien er kort til de nedre hyllene i CD-samlingen.

På sangene her har Berntzen med seg flere gjester som leverer utsøkte bidrag til stemningen som gjennomsyrer Pictures (In The House Where She Lives). Inger Lise Størksen fra Ephemera synger på The Park 1920, og hennes sensuelle stemme flyter godt sammen med Berntzens. I Caramel Smog korer bergenskollega Sondre Lerche. Sistnevnte har så mye til felles med Julian Berntzen at det er et naturlig og passende valg å ha ham med. Men ingen av de to nevnte gjestene greier å løfte inntrykket av platen til de høyere nivåene.

En annen ting er at plata er veldig kort. Etter 36 minutter og fem sekunder har vi fått sett igjennom de fleste bildene Mary har hengende på veggen sin, og da sier Julian Berntzen takk for denne gang. Det blir for lite til å i det hele tatt komme i gang med å nyte sangene her – de er liksom over nesten før de har begynt. Kanskje kan det tyde på at materialet er blitt noe tynnslitt, at Waffy Town ikke lenger har så mye å by på?

Dette «plate-om-fantasiby»-konseptet er vanskelig å gjøre troverdig. Neil Young prøvde seg i sin tid gjennom utgivelsen Greendale, og lyktes bare delvis med det. Julian Berntzen gjør det ikke spesielt mye bedre her. Det å levere fra seg flotte popsanger skal imidlertid ingen kunne ta fra ham, men nå har vi vel fått nok fra Waffy Town?

Om skribenten

kommentarer