Infinity Land – Skotsk kreativitet
Debuten Blackened Sky fra 2002 viste et potent og eventyrlystent band som uredd kastet seg ut i en diversitet av sjangere uten å nøle. De var innom alt fra emo, pop, hardcore til metal, men aldri uten et hook som dro med seg lytteren dit de ville. Oppfølgeren The Vertigo Of Bliss overgikk på mange måter debuten fordi den rett og slett hadde bedre låter og fordi den var langt mer tilgjengelig enn sin forgjenger. Ikke minst på grunn av en slik godlåt som Questions & Answer.
Med sin tredje fullengder, Infinity Land, står Biffy Clyro som alle andre band overfor den klassiske tredjealbum-problematikken, nemlig ”hvor går vi nå?”. I skottenes tilfelle så er kanskje ikke problematikken så stor.
De har tross alt aldri gått i en spesiell retning, men heller inkorporert alle mulige musikalske impulser i låtene sine. Men på årets album tar de schizofrenien enda et par hakk nærmere galskapen, uten at dette låter som en gjeng mentalpasienters terapitime.
Langt derifra. Når vi her taler om galskap, så er det mer snakk om frigjort kreativitet som gir sine utslag i artige rytmemønster, skifte i rytmer, stopp/start-sekvenser og enda friere tøyler når det gjelder musikalske ideer.
Det er ingen tvil om at Infinity Land er Biffy Clyros minst umiddelbare album, men når man bare har latt albumet få dra seg gjennom noen runder i spilleren, vokser låtene fram én etter én. Bandet er i den spesielle situasjon at alle tre faktisk også synger, noe som åpner opp mange muligheter i arrangementene og rent vokalmessig.
Denne gangen er det riktignok hovedvokalist (og gitarist) Simon Neill som tar seg av det meste av vokaljobbingen, noe som bidrar til å holde fokus. Neill har en god og lett gjenkjennbar stemme som alltid kler bandets mange poplinjer meget godt, men som også drar til skikkelig med noen deilig skrik her og der.
Etterhvert som sangene modner i lytterens hode og det blir orden i det tilsynelatende kaoset i arrangementene, trer det fram en rekke låter som vil få den mest kritiske musikksynser til å heve øyenbrynene. Her vokser vakre melodier fram, skjult bak bandets viltre ideer. Ikke minst fordi trioen fremstår som usedvanlig uredde og samspilte, og det er en fryd å høre tvillingene Ben og James Johnston (henholdsvis trommer og bass) briljere sammen i noe som må kunne kalles telepatisk samspilthet.
”Men hva høres dette ut som egentlig?”, spør du kanskje. Godt spørsmål, for kjipt nok høres Biffy Clyro ut som….Biffy Clyro. I all sin oppfinnsomhet og variasjon, har bandet så definitivt skapt seg en egen sound. Noe som må kunne kalles å være godt gjort i disse dager da det meste synes å være gjort før.
Enkeltelement i skottenes musikk er selvsagt gjort før, men du har aldri hørt de satt sammen på samme måte tidligere. Ta Wave Upon Wave Upon Wave for eksempel: Her får man en søt poplåt, en vill hardcorelåt, en artig rytme (hør på de håndklappene!) og en tendenser til både metall og indierock i en og samme sang. På typisk Biffy Clyro-vis.
Om Infinity Land kan kalles Biffy Clyros beste album, se det får andre vurdere. Det vi kan slå fast er at den sympatiske trioen bygger videre på det de startet og at de med det er med på veie opp mot alt det som er galt i ”alternativ” rock. Er du klar for musikk som er litt annerledes, men som likevel på ingen måte kan kalles vanskelig, er det bare å løpe og kjøpe med en gang.
