Scroll To Top

Midnight Funk – Lekkert, men ingen revolusjon

Plater 18. februar 2005
Artister: Sjangre:
Karakter

Demon leverer discoinspirert elektronisk funk, og låter tettere opptil Cassius og Stardust (Bob Sinclair) enn til Daft Punk som revolusjonerte europeiske klubber med den «franske bølgen» for noen år tilbake.

Demon kan derfor på ingen måte oppfattes som like revolusjonerende, for vi har liksom hørt dette før på et vis. Ikke det at Demon ikke låter bra, men oppskriften de bruker har blitt benyttet ved flere tidligere anledninger.

Referansene til Cassius er tidvis svært tydelige, og hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg ha tatt Midnight Funk for å være Cassius’ oppfølger til fjorårets lekre albumdebut 1999. Dette sier samtidig litt om hvor vanskelig det er å skape sitt eget personlige lydbilde i dette segmentet.

Demon leverer fransk elektronisk funk med et snev av disco og house, slik vi etterhvert har blitt vant til fra de traktene (geologisk sett). Jeg liker det jeg hører, og har ingen problemer med å nyte de deilige rytmene Demon klarer å bringe ut gjennom høyttalerne mine. Enorm lyd, herlige overganger, sexy discostønn fra diverse kvinnestemmer, god produksjon og lekre arrangementer er gode betegnelser på opplevelsen Midnight Funk brer om seg. Men jeg har problemer med å oppdage noe nytt her.

Det ferske singelsporet Regulate kan likevel antyde at Demon tar den franske housemusikken på alvor og bringer den ett steg fremover. Men man kan heller ikke dømme dem for ikke å være blant «oppfinnerne» av den moderne elektroniske funken da spor nummer to, Lil Fuck, allerede var å finne på 12-tommeren a/Typique så tidlig som i 1997 (omtrent samtidig med Daft Punks gjennombrudd).

Her foreligger vel og merke en remiks av det tre år gamle sporet, men viser samtidig at Demon faktisk var tidlig ute med sine impulser. Uansett står dette kanskje som albumets aller sterkeste spor som her er levert i «Etienne De Crecy & Demon Funkasized»-versjon.

Ifølge tekst på innercover skal forøvrig Sades Never As good As The First Time være samplet i sporet The J.U.I.C.E. – noe som knapt er merkbart, mens The Crusaders Street< Life, hvor Randy Crawfords umiskjennelige røst nærmest fungerer som Demons vokalist på tittelsporet Midnight Funk, og setter et visst preg på settingen.

Alt i alt er Midnight Funket flott album som alle med sans for den franske housescenen garantert vil like. Statusen de franske aktørene har opparbeidet seg i løpet av de siste årene er gjerne ikke bemerkelsesverdig styrket med denne utgivelsen, men Demon viser i det minste at det fremdeles er liv og røre i Paris’ bakgater…

Om skribenten

kommentarer