Scroll To Top

Stormangrep fra Texas

Konserter 26. februar 2005
Karakter

(Rockefeller, Oslo – fredag 25. februar 2005)
Foto: Anthony Hopkins (anthony@panorama.no)

Det sto tydelig frem at forventningene til kveldens sett med de texanske bråkebøttene fra Austin var skyhøye. Etter flere strålende album, og med et standhaftig rykte som et av rockens beste konsertattraksjoner, ble Rockefeller fylt til randen av nysgjerrige rockelskere. Det skulle raskt vise seg å bli en opplevelse av de sjeldne med et band i toppgir.

Perfekt start
Trail Of Dead åpner på samme måte som på deres siste langspiller. I det bandet løper opp på scenen i halvmørket, renner den dempet pompøse Ode To Isis Fotograf: Anthony Hopkinsover anlegget. I det den når sitt klimaks legger bandet seg på toppen av lydsporet, og gjør overgangen til Will You Smile Again nærmest perfekt. De slår seg frem over publikum, og slamrer løs på instrumentene sine.

Publikum er umiddelbart i ekstase, men disse musikerne har tydeligvis ikke tenkt å gi seg med det. Det skal stå klart frem for alle hvem som står på scenen. Der de fortsetter settet med den intense Another Morning Stoner fra mesterlige Source Tags & Codes er standarden satt med gåsehud og gyngende gulv på Rockefeller.

Tester egne grenser
Verken Conrad Keely eller Jason Reece kan sies å inneha særlige gode stemmer, men de leverer hvert ord og hver linje med en klar overbevisning. Det er Fotograf: Anthony Hopkinskanskje nettopp denne intensiteten som gjør denne gjengen til de rockmestrene de fremsto som denne kvelden.

Dette er ikke et band med utpreget spissfindighet, men som i stedet ved hvert grep og i alle detaljer tøyer og river i sine egne evner. Den nesten elektriske følelsen av tilstedeværelse dette frembringer er, sammen med den råskapen de river sine instrumenter i filler med, detaljer som gjør ..And You Will Know Us By The Trail Of Dead til et av rockens beste band i dag.

Dramatisk finale
I løpet av konserten slår de seg stadig mer løs, til de helt på slutten bokstavelig talt river scenen fra hverandre. Trommesettene faller i fra hverandre, gitarer kastes og knuses mens bandmedlemmene selv bokstavelig talt hopper på hverandre. Noe som raskt kunne blitt fremstilt som både konstruert og uekte, men som istedet – takket være måten disse musikerne gjør det på – heller virker spontant og overraskende.

Amerikanerne på scenen virker selv muntert overrasket over hvordan ting faller fra hverandre. Men det er viktig å ikke glemme at de likevel klarer å holde Fotograf: Anthony Hopkinsen rød tråd synlig for alle tilstedeværende i salen. Om det er en skakk beat som tusler i bakgrunnen av feedback, teknikere og band i leken slåsskamp eller Keelys rallende gitarriff fra sidekanten mens resten av bandet knuser hele scenen, spiller ingen rolle.

Innfridde
Bandet drar frem overraskende få låter fra sistealbumet Worlds Apart. Men om det skyldes platens grad av orkestrering, eller at de føler for å kun dra frem sine rendyrkede rocklåter vites ikke. Da kan vi heller føkle oss trygge på at Trail Of Deads stadig større låtliste etter hvert får flere godbiter, og at publikum sjelden vil gå misfornøyd fra konserter med disse gutta. Enkelte savnet nok å høre sine favoritter, eller de nye låtene i konserttapning. Likevel satt smilet som klistret på de svette ansiktene som flommet ut av lokalet etter at settet omsider var over.

Man kan si mye om dette texanske rockbandet, som i en og samme håndvending fremstår både som tåpelige klovner og filosofiske kunstrockere. Men deres evne til å skape noe av den mest pompøst vakre og rått intense rockmusikken i vår samtid er udiskutabel. Utrolig!

Om skribenten

kommentarer