Scroll To Top

Bandet vi glemte å elske

Intervjuer 4. mars 2005

Foto: Einar Aslaksen (einaraslaksen@rediffmail.com)

Division Of Laura Lee har vært et band siden 1997. Gruppenavnet har sitt opphav i at de synes soulsangerinnen Laura Lees navn ( hvis debutplate A Woman’s Love Rights er en semiklassiker), i kombinasjonen med «Division Of» ble en tøff helhet. I starten var DOLL (bandet blir omtalt som dette i svensk presse) bare et sideprosjekt for de involverte. Men etter hvert som ting begynte å rulle, ble det mer og mer fokus på dette koalisjonsbandet slik at rollene ble byttet. Bandene som var hovedprosjekter ble sideprosjekter og vica verca, og det ble DOLL som ble konsentrasjonssenter for de fire.

– Kommer langt med løgn
Gruppen er signet på det fremragende labelet Burning Heart, som etter DOLLs egent utsagn ”har kontroll på alle punkband i Sverige. Men mens de aller fleste bandene i stallen der høyst sannsynlig fikk platekontrakt med å spille med åpne kort, gikk Division Of Laura Lee inn bakveien. Bassist Jonas Gustavson utdyper, og sier de gikk i studio med Kalle Gustavson (Soundtrack Of Our Lives, red.anm) for å spill inn deres første plate etter at de hadde løyet på seg en platekontrakt.

– Og før han rakk å oppdage det, var platen ferdig. Så da han dro i noen snorer slik at vi fikk kontrakt med Burning Heart. Egentlig er det mest sannsynlig at han gjorde det fordi han var redd for å ikke få betalt for jobben han gjorde for oss i studio , sier Gustavson som mener man av og til kommer langt med løgn.

Fugazi, Kylie Minogue og gammelpop
Når man hører på plater med DOLL så hører man at dette er en gruppe som kan sin musikkhistorie. Bassist Gustavson og gitarist David Ojala diskuterer litt seg i mellom, og blir enige om at de henter inspirasjon fra det meste. Alt fra god, gammel 60-tallspop, til Fugazi og Kylie Minogue(!).

– Uten Fugazi hadde det garantert ikke vært noe Division, sier Gustavson, som på spørsmålet om hva han synes om The Donnas svarer at det var bedre enn han hadde trodd da ha han så dem for første gang i København noen dager tidligere. Men hvordan har det seg egentlig at et veldig bra band som DOLL må ta til takke med å spille support for et vesentlig mindre interessant band som Donnanene? Grunnen til dette er at plateselskapet han gjort sin research grundig, og funnet ut at musikken deres kan komme til å falle i god jord hos den skjøre Donnas-fansen.

Når Panorama møter den svenske kvartetten like før de skal dele scene med The Donnas, er dette med å havne i skyggen av større band noe som går igjen. For de har utvilsomt havnet i skyggen av navn som The Hives, The Soundtrack Of Our Lives, og for den saks skyld Kent som straks igjen blir å finne på VG-listen med nytt album.

Mangler en mesterplan
– Det som er forskjellen på oss og The Hives er at de har en plan med det de gjør. De vet at de tjener på ta på seg samme kostyme, og på den måten leverer de noe som publikum vil ha. Så langt tenker ikke vi, det ligger på en måte ikke til vår natur å tenke slik, beretter Jonas Gustavson før han blir avbrutt av David Ojala som har noen synspunkter på hvordan norgesvennene Kent har blitt så populære.

Kent hadde ikke blitt så populære om det ikke hadde vært for tekstene deres. De gjenspeiler en virkelighet den nå voksne generasjon, det vil si de som vokste opp på 1970-tallet, kan gjenkjenne seg i. I Sverige snakker vi om ”Å skrive en Lundell”, som vil si å skrive en bok som alle i en viss aldersgruppe trykker til seg som sin generasjons manifest.

Listige Kent
Ojala tror ikke at vår generasjon kommer til å ha en slik forfatter. Vår tid kommer til å ha musikere som tar over den rollen, og det er derfor Kent er blitt så voldsomt populære. Rett og slett fordi de lager tekster som treffer en hel generasjon gjennom sine tekster om deres samtid.

– Det er utrolig listig å kalle opp alle sangene sine etter IKEA-møbler slik Kent gjør, fortsetter Ojala som også sier at alle svenske rockband på en eller annen måte er misunnelige på suksessen til Kent. Men at det ikke er like mange grupper som har en like idiotsikker plan for hvordan de skal erobre verden som det de tydeligvis har.

Division Of Laura Lee er et skremmende solid band, noe de viser til gangs på den nyeste platen sin, Das Not Compute. Så hvis du bare er litt interessert i rock, og du synes The Soundtrack Of Our Lives er gode ting, er det bare å loffe ned til en hvilken som helst platepusher med respekt for seg selv, og be om et eksemplar av denne platen. Den er bare for god til å ikke anskaffes med det aller første.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer