Scroll To Top

The Deep End – Har funnet seg selv

Plater 8. mars 2005
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Widescreenformatet som ikledde albumdebuten Industrial Silences uforglemmelige drakt bidro umiddelbart til å sette Madrugada på kartet her hjemme i 1999. På The Deep End er bandet – som nå er redusert til en trekløveret Sivert Høyem, Robert Burås og Frode Jacobsen – tilbake på riktig spor. Det vil si at de synes å ha funnet seg selv etter et par vaklende albumutgivelser mellom de to nevnte platene.

Først og fremst scorer The Deep End på et solid låtutvalg. Mer eller mindre hvert eneste spor på platen er av et sjeldent sterkt kaliber – for ikke å glemme hvor delikat det hele er gjennomført. Dernest kommer det tydelig frem at Madrugada må ha vært inspirerte under innspillingen av dette materialet i Sound City Studios (samme studio som Nirvanas Nevermind i sin tid ble spilt inn, red.anm.) i Los Angeles. Og sist, men absolutt ikke minst, bør George Drakoulias (The Jayhawks, Tom Petty, Primal Scream, The Black Crowes, Ride) trekkes frem for sin kvalitetssikring fra produsentstolen, mens miksen er ivaretatt av ingen ringere enn Dave Bianco (Johnny Cash, U2, Throwing Muses). Summen av alt dette er et aldeles utsøkt album som for alvor bør kunne åpne de fleste dører Madrugada kan komme til å støte på fremover.

Allerede fra åpningssporet og førstesingelvalget The Kids Are On High Street på sedvanlig vis sparker i gang denne juvelen av en plate, signaliseres det at Madrugada må ha vært gjennom en eller annen form for selvransakelse siden sist vi hørte fra dem. Resultatet låter ikke nødvendigvis så fjernt fra hva gruppen har prestert på sine tidligere utgivelser, men det låter betydelig mer vitalt og levende.

Gruppen må utvilsomt ha funnet seg selv under kartleggingen av hvilket format som vil kle dem aller best. For her er det sannelig ikke mye å trekke fra for. Albumet sett under ett er videre så rikt og variert i formen at dette i stor grad bidrar til å gjøre The Deep End til et uvanlig gjennomført stykke arbeide. Denne platen vil garantert få et langt liv hos dem som går til anskaffelse av verket.

Rockbandet Madrugada er jevnt over mer selvsikre enn før, mens albumet som sådan er bundet sammen av velklingende rock’n’roll, såre ballader, robust indie- og ørkenrock. Alt servert på sølvfat, toppet av en flamencobehandlet krydderblanding som går som en rød tråd gjennom hele produksjonen. Denne gang med en etterlengtet troverdighet som overgår alt denne banden har forsøkt seg på tidligere i karrieren. Mer enn dette har vi ikke lov å forvente av Madrugada i 2005.

Om skribenten

kommentarer